Lydskrift, utgave 1/2 – 2012
Leder: 
– det nye norske tidskriftet for kunstmusikk og nære slektninger
Christian Blom

Vi tror kunstmusikken har et potensiale for å ekspandere i bruk og betydning. Vi ønsker å sikre kontinuerlig kritisk refleksjon og debatt, og utvikle et reflektert offentlig rom rundt kunstarten. Vi skal aktivere lesere og skribenter blant komponister, musikere, musikkvitere, øvrige kunstnere og publikum, og gi den skapende kunstner – og publikum – et langt større spenn av idéer å bryne seg på. Vi skal være en signifikant del av det offentlige rommet og gi en refleksjon tilbake på kunsten. Slik håper vi å være med å utvikle kunstarten.

Lydskrift bringer i hovedsak originale artikler. Vi skal bidra til faglig oppdatering og være et sted for utvikling av miljøets felles idéverden: Et musikkfaglig, filosofisk og politisk tidskrift. Herunder ser vi det som vår rolle å bringe artikler som utfordrer hvordan gjeldende musikkmiljø tenker, å avdekke ulike synspunkter, og å stimulere til debatt og således til faglig utvikling. Vi håper du som leser, musiker og komponist deltar, tenker og skriver, slik at diskursen rundt kunstformen intensiveres.

Hva angår publiseringstakt så kommer vi til å operere i to tempi. Kritikker, rapporter, reisebrev og den type stoff som i høyere grad er ferskvare, skal publiseres fortløpende. Essays, fagartikler og denslags publiseres i fire nummer pr. år.

I dette nummeret trykker vi fagartikler fra Tore Vagn Lid og Asbjørn Blokkum Flø. Lid har nylig disputert med en oppgave om musikken i teateret og teateret i musikken, som vekker oppsikt internasjonalt. Den utgjør et vektig bidrag til litteraturen på feltet, og vi er stolte av å være den første som trykker noe av ham på norsk. Flø følger oss gjennom en analyse av Arne Nordheims elektroniske verker fra hans periode i Warzava: en viktig og interessant tekst rundt vår største komponist i moderne tid. Borchgrevink bidrar med et innblikk i ensemblene som utvikles i Danmark, der en tydelig tverrkunst er i ferd med å avtegne seg. Undertegnede har bidratt med et essay hvor jeg spekulerer i utvidet musikkforståelse og et mulig kunstnerisk potensiale. Cage ville vært hundre år i år, i den anledning har Geir Johnson skrevet sin bursdagshilsen til mannen, vi gjengir også talen Kjell Skylstad holdt ved samme anledning. Vi har fått fyldige platekritikker fra Martina Seeber, Matthias Nöther og Bjorn Gottstein. (Alle bosatt i Tyskland.) Det er et mål for fremtiden å sette opp et nettverk av kritikere i og utenfor Norge for å sette den norske musikken der den hører hjemme: i et internasjonalt perspektiv.

Du leser nå første utgave av Lydskrift. Siden vi la produksjonen av Parergon pent ned for to år siden, har kampen for økte budsjetter vært i fokus. Nå er vi ved et punkt hvor en stabil drift kan sikres, og i den anledning er det betimelig med en takkeliste. Mange har lånt av sin tid og møtt oss med velvilje: takk til Ny Musikk for positive tilbakemeldinger og vilje til å bidra underveis i prosessen; takk til Notam for støtte i prosessen og nå som vertskap for nettsidene våre; takk til Fritt Ord og Universitetsforlaget for velmente råd og høflige avslag; takk til Norsk Komponistforening som innså potensialet, tok ansvar og som nå, sammen med Norsk Kulturråd, er våre velgjørere.

Vi håper du setter pris på tekstene, kommenterer og diskuterer. Vi håper du deler oss med dine venner. Takk for din tid! Gratulerer med nytt tidsskrift!

Lydskrift2012_1_AF_illustrasjon_3
Asbjørn Blokkum Flø

Sett i lys av den elektroniske musikkens sentrale rolle i det kunstneriske prosjektet til den mest kjente norske komponisten etter Grieg, er det skrevet overraskende lite om Arne Nordheims elektroniske musikk. Ser vi bort fra en håndfull tekster fra ulike plateomslag, har jeg kun vært i stand til å finne en publisert[1] artikkel om denne musikken. Arne Nordheims elektroniske musikk er sentral, ikke bare i form av en rekke verker, men også i kraft av å være sterkt formende for Nordheims øvrige produksjon. Det jevnlige arbeidet i det elektroniske musikkstudioet ga Nordheim direkte klanglige erfaringer som senere materialiserte seg i den akustiske musikken. Dette viser seg i sentrale kunstneriske problemstillinger som arbeidet med tid, klang og tekst; problemstillinger som er tilbakevendende gjennom hele Nordheims produksjon.

– Teater som kritisk erfaringsrom i stoffskiftet mellom scene og musikk
Tore Vagn Lid
(Introduksjonsforedrag til disputas for doktorgraden ved Institutt for anvendt teatervitenskap ved Justus-Liebig Universität, Giessen, 10.2. 2010)

To grunnleggende og samtidig dypt personlige erfaringer motiverer og gir impulsen til det arbeidet som her skal diskuteres.[1] For det første: konkrete opplevelser av teaterrommets potensiale som et særegent medium for erfaring og innsikt; for refleksiv sanselighet og sanselig refleksivitet. For det andre: opplevelsen av hvordan nettopp dette rommet lar seg åpne opp og utvide som et musikalsk rom; et kritisk erfaringsrom i stoffskifte mellom teater og musikk, mellom musikken i teateret og teateret i musikken. Med dette rykker ordet musikkdramaturgi i forgrunnen, men tøyes her gjennom mitt begrep om stoffskifte ut av sine tradisjonelle konnotasjoner til opera og musikal. Når forståelsen for hva musikkteater er, blir utvidet, noe man ser tallrike eksempler på i samtidens kunstfelt, må også begrepet musikkdramaturgi utvides og redefineres.

Lydskrift_2012_1_CB_Illustrasjon1
Om transmedial komposisjon og en mulig strategi for slikt
Christian Blom

Fra 1997 til 2004 bodde jeg i Bergen.

En av de tingene jeg gjorde iblant, var å se forestillinger på BIT Teatergarasjen. I 2002 så jeg en danseforestilling av Jonathan Burrows og Jan Ritsema der. Jeg gikk etter å ha fått et tips fra en jeg senere har glemt, og jeg gikk heldigvis alene. I teatergarasjen var amfiet trukket inn i veggen mot baren, dette gir et scenegulv på opp mot 20x20 meter. Tre eller fire stolrader var satt ut langs amfiveggen og høyre scenevegg. Gulvet var dekket med ubehandlet kryssfinér, og det fantes ingen scenografi eller rekvisitter. Belysningen bestod av ordinært taklys, det man ellers kaller arbeidslys i et scenerom, dette er sterke pærer eller lysstoffrør og lyset er ufiltrert. Langs veggene hvor det ellers henger sort molton eller bein i sort fløyel, var dette fjernet til fordel for den sortmalte lecasteinen og en masse brytere og trekk. Den doble døra mot Puddefjorden bakerst til venstre stod åpen. Der slapp dagslyset inn sammen med lyden av regn og måker. Alt i alt hadde de laget en form for anti-scenerom, noe som som sa: her skal ingen illusjoner skapes, vi viser virkelighet.

  • Lydskrift_2012_1_HB_Illustrasjon_1
    Hild Borchgrevink

    I Danmark er det de siste årene oppstått flere ensembler for ny musikk der både musikere og andre typer kunstnere er faste medlemmer. Figura Ensemble i København består av musikere, en komponist, en dikter og en arkitekt. Scenatet i Aarhus ble etablert av en komponist og en kurator og trekker inn forskjellig kunstnerisk kompetanse avhengig av prosjektet de skal gjennomføre. For eksempel har de flere ganger arbeidet filmatisk i kombinasjon med komponert musikk.

  • Lydskrift_2012_1_MN_Illustrasjon_1
    Aulis Sallinen, Egil Hovland, Hugo Alfvén, Jukka Linkola, Olav Anton Tommessen, Ole Schmidt. (Simax, PSC1308)
    Matthias Nöther

    Å gjøre bruk av militære symboler og effekter i den vestlige verdens borgerlige hverdag er idag heller bannlyst. På en plate med et militærkorps ville man like fullt forventet i det minste en liten militær dekorasjon. Omslaget til platen «A Tribute to the Northern Winds» er likevel fritt for slikt. Man ser to nakne, formodentlig kvinneben med korte skinnstøvler i en genert krysstilling. Personen for øvrig beskytter seg under en stor, svart paraply. Den beskytter ikke bare for betrakterens øyne, men også for en uhyggelig skybanke som trekker over bildet. Forsvarets stabsmusikkorps er ikke særlig militant i sin forståelse av ideen om forsvar, snarere sivilt: De går ikke først og fremst mot fremmede makter – snarere mot dårlig vær.

  • Lydskrift_2012_1_MS_Illustrasjon_1
    Arne Nordheim (Simax, PSC1318)
    Martina Seeber

    Starten: blitzaktig, som om pauken utløser opplagret energi og fiolinene bare venter på slaget for ekstatisk å skyte i været. Messingens mektige kraft garanterer kontakten med dypet, og fremdriften tar den mektige slagverksgruppen seg av. Kampmusikk eller triumftog? Denne musikken er teater i stor stil. Den driver energisk, den strekker seg ut, hever seg opp, man kan høre hvordan den fester fundamentet til jorden og lar toppene vokse til himmels. Her vil noen gjøre inntrykk, ingenting skal være smått.

  • Lydskrift_2012_1_BG_Illustrasjon_1
    Glenn Erik Haugland, Synne Skouen, Marcus Paus, Ståle Kleiberg, Ketil Hvoslef, Gisle Kverndokk, Jan Erik Mikalsen, Dagfinn Koch og Olav Anton Thommessen. (Norsk Komponistforening 2012, ACD5067)
    Björn Gottstein

    Mangel på moderne repertoar gjorde denne CD-en mulig og nødvendig, sier Alf Richard Kraggerud ved Barratt Dues Musikkinstitutt. Det er ikke mange stykker å velge mellom når konkurransene ber om et stykke fra det 20. eller 21. århundrets musikk. Dermed var rekken av bestillinger fra norske komponister i 2008 et etterlengtet bidrag til fiolinens litteratur. Ni av disse stykkene er nå spilt inn på CD og offentliggjort.

  • Geir Johnson

    John Cage vokste opp i Los Angeles der han ble født i 1912. I sin livstid opplevet han å bli en av de ledende skikkelsene i etterkrigstidens avantgarde. Hans musikk, skribentvirksomhet og personlighet hadde og har avgjørende innflytelse på kunstnere over hele verden fra 1950-tallet og frem til i dag.

    Hans første musikalske impulser fikk han fra sin pianolærer med Griegs Lyriske stykker. Senere studerte han komposisjon med Henry Cowell og Arnold Schönberg. Der Schönberg ikke forstod seg på Cages talent introduserte Cowell ham for preparert piano.

  • – Living in a cage or living with CAGE that is the question
    Kjell Skyllstad

    Tre måneder før John Cage så dagens lys I Los Angeles feiret hele den buddhistiske verden en helt spesiell Vesak-seremoni: 2500 - årsmarkeringen for Lord Buddhas opplevelse av frigjøring og opplysning under Bodhi-treet. Jeg fikk anledning til å delta i en lignende seremoni i Bangkok, 100 år etter. Nå vet jeg ikke om Johns foreldre kan ha vært ute på Los Angeles gater og opplevd prosesjonen, sikkert ikke særlig lydløs, som gikk ut fra byens første Zen-tempel Kayasan, etablert samme år i millionbyen.

Syndiker innhold