Lydskrift, utgave 1/2 – 2013
Leder: 
– om idéer og overføring
Christian Jaksjø

Kan tanker fra en 25 år gammel artikkel om komposisjonsteknikker fortsatt være aktuelle? I artikkelen Computeren som Psykoanalytiker; Innføring i computerstøttet komposisjon – 25 år etter, spør Asbjørn Schaathun, retorisk og betimelig, om den computerstøttede komponeringen, og tenkningen omkring denne, har bidratt noe som helst til komposisjonsdiskursen. Vi skal ikke her foregripe Schaathuns konklusjon, ei heller forsøke oss på noen overblikkende beskrivelse av den komposisjonsfaglige diskursen per idag, men derimot foregripe Schaathuns avsluttende lille hjertesukk: «[Jeg tror] ikke at noen computer kan gjøre en til en bedre komponist; selv med denne orakelaktige maskinen ved ens fingertupper, vil det aldri bli lettere å skrive musikk som kan rekke ut til og berøre andre mennesker.»

Nettopp dette siste utgjør selve åpningstemaet i Alf van der Hagens fyldige intervju med komponisten og fiolinisten Ole-Henrik Moe. «Hvis jeg får resonans i menneskers sjeler, har jeg kanskje en berettigelse til å bli hørt», nærmest koketterer Moe, før samtalen glir over i temaer som affektiv intonasjon, Krzysztof Pendereckis clusterakkorder, Arne Nordheims Epitaffio, erindringen som kreativt utgangspunkt, støy og resonanstoner, synestesi, hvorfor én pluss én er lik én, improvisasjon, komposisjon samt bilder i snøen av tidligere komposisjonslærere.

Risto Holopainens påfølgende artikkel omtaler ikke tidligere lærere, den beskriver snarere en egen komposisjonslære, eller i det minste ansatsen til en sådan. Med utgangspunkt i hans egen doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, gjør Holopainen i artikkelen rede for sine undersøkelser av bruken av såkalt autonome instrumenter – systemer, for det meste elektroniske eller også digitale, som får lov til å frembringe lyd mer eller mindre uforstyrret av menneskelig interaksjon – i arbeidet med musikalsk komposisjon. Hvordan skal komponisten forholde seg til slike, og enn mindre til sluttproduktet? Og hva med lytteren: Hvordan skal denne forholde seg til den frembrakte musikken? Fordrer kanskje autonome instrumenter egne lyttere? Behøves simpelthen egne lyttemaskiner?

Lydskrift_2013_1_AH_Illustrasjon_1
Komponisten og fiolinisten Ole-Henrik Moe intervjuet i Arne Nordheim-rommet på Norges Musikkhøgskole.
Alf van der Hagen

Ole-Henrik Moe, hva kan det komme av at  du ikke er mer kjent?
Hvis jeg ikke er kjent nok, er det fordi musikken ikke er bra nok.

Da sier du at musikken skal uttrykke noe menneskelig, og vekke en form for gjenkjennelse?
Hvis jeg får resonans i menneskers sjeler, har jeg kanskje en berettigelse til å bli hørt.

Men så lett er det jo ikke. Det gjelder å komme ut slik at folk kan oppleve at de har noe å hente i din musikk?
Og der har jo samtidsmusikk et kommunikasjonsproblem eller tre. Det er noe jeg følte da jeg uroppførte tredjesatsen av min strykekvartett, «Lenger», i Donaueschingen, en av de viktigste festivalene for ny musikk i Europa. Jeg spilte en støyfiolin og hadde jobbet hardt med disse teknikkene, jeg sto der og spilte så svetten silte. Men i salen satt det bare hvitskjeggete, grinete kritikere som senere skrev at dette var ikke forløst nok, de kalte det for håpløs minimalisme …

Lydskrift_2013_01_RH_Illustrasjon_1
Risto Holopainen

En väsentlig aspekt av kreativitetens psykologi är att släppa taget om den medvetna kontrollen över den skapande processen. I komposition har det länge satts i system genom tillgripandet av olika slags orakel, eller metoder för att mer eller mindre systematiskt delegera sina val. I sin mest konsekventa form innebär det algoritmisk komposition. I och med att rötterna till algoritmisk komposition kan sökas i formaliserade kompositions- och variationstekniker, kan man finna exempel på sådant delegerande av val genom hela den västerländska musikhistorien.

Lydskrift_2013_1_AS_Illustrasjon_14
Innføring i computerstøttet komponering – 25 år etter
Asbjørn Schaathun

Jeg skrev sommeren 1988 – fremdeles på min Amstrad CPC464 med 64k hukommelse –begynnelsen på en større artikkel kalt «Computeren som psykoanalytiker», bestilt av tidsskriftet Ballade i forbindelse med foreningen Ny Musikks 50 års-jubileum:

Hvis vi innledningsvis hevder at vår forvirrede musikalske samtid kan deles inn i to hovedstrømninger med hensyn til synet på teknologi, nemlig motstandere og tilhengere, er det forlokkende på samme måte som eurokommunistene gjør i politikken, å komme styrtende til med at det finnes en tredje vei – som da selvfølgelig skal være en vei ut av uføret.

I det følgende vil vi derfor gjøre et forsøk på å beskrive en mulig farbar vei med hensyn til anvendelsen av teknologi i skapingen av musikk, en tredje vei, som vi velger å kalle computer-støttet komponering. Termen tar sitt utgangspunkt i idéen om å skrive instrumentalmusikk ved hjelp av en computer.

Dette ble skrevet i dypeste alvor og med en følelse av nødvendighet og uavvendelighet. Til tross for den tidsbundenhet som generelle politiske og økonomiske forhold gir, og de tankemodeller som den til enhver tid dominerende teknologi skaper, vil det allikevel være interessant å spørre seg om noen av de komposisjonstekniske tilnærmingsmåter som ble beskrevet i artikkelen, fortsatt kan ha gyldighet og relevans i dag: Har denne typen tenkning, den computerstøttede komponeringen, bidratt noe som helst til en komposisjonsdiskurs som i dag fremstår som mer enn splittet? Eller er vi i denne tiden, det vil si under hjemmecomputerteknologiens fremvekst under 1980- og 90-tallet, rent ut sagt ved kilden, ved de siste rester av et forsøk på holde oppe en komposisjonsteknisk diskurs som viderefører lange tradisjoner?

Lydskrift_2013_1_BG_Illustrasjon_1
Maskinenes logikk og kunstnerens fantasi
Björn Gottstein
I.

Herbert Eimert var modig da han i oktober 1954 valgte å uroppføre den nyeste elektroniske musikken uten opplysninger om dens tekniske bakgrunn. For at den elektroniske musikken skulle gjøre seg gjeldende, hadde den til da vanligvis måttet klargjøre sitt tekniske opphav, offentlig og med naturvitenskapelig saklighet.[1]

«Det spesielle ved denne fremføringen», forklarte Eimert i en radiosending samme år, «var dens rent musikalske karakter. Det vil si: For å sette det musikalske prinsippet i forgrunnen, unngikk man forklarende tekniske og akustiske demonstrasjoner».[2]

Og han utdyper: «Den elektroniske musikken er naturligvis henvist til teknikken, akkurat slik den som spiller Chopin er henvist til klaveret. Men å tro at det først og fremst er teknikerne som spiller hovedrollen i produksjonen av den elektroniske musikken, er feil. Da kunne man like gjerne si at pianisten i første rekke er utlevert til klaverfabrikanten. Og dermed ville man straks innse det elementære faktum, nemlig at man ikke kan spille klaver uten klaver. […]

Lydskrift_2013_1_CS_Illustrasjon_2
Christian Stach

Døren til scenen er gått opp – inntreden fra nedrighetenes verden i uartikulerte løfters strålende klarhet – og går snart tilbake i lås. Like nettopp blant mange, nå alene. Musikken dreier seg om ensomhetens pris. Et sprudlende a-dur-påfunn av klassisistisk utpregning, med nødvendig seksåttendedels-driv i de raske delene og en passende porsjon velpleiet melankoli i de langsomme. Et av de stykkene som ikke kan verdsettes høyt nok. Den første satsen vinner enhver øyeblikkelig for seg, uansett om vedkommende har ofte med musikk å gjøre eller ikke, og ingen av de tre andre satsene taper seg; musikken er gjennomgående på høyde med dens egne pretensjoner. Ingen formfeil og komplett sikkerhet hva smaken angår. Mendelsohn.

  • Lydskrift_2012_1_MS_Illustrasjon_1
    Ruben Sverre Gjertsen (Aurora, ACD5073)
    Martina Seeber

    Den som forbinder Gamelan Terrains med indonesisk folklore, kommer under lyttingen til å måtte mobilisere sin kriminalistiske sporsans. Riktignok grunner den glitrende åpningsgesten på den ru tonen til en dyp gong, men deretter følger ikke noe sammenlignbart på lang tid. Intet spor av mønstre som utbrer seg regelmessig, av gongspillenes og xylofonenes klangfarger, eller av de indonesiske skalaenes typiske intervaller.

  • Lydskrift_2012_1_MN_Illustrasjon_1
    Ørjan Matre (Aurora, ACD5065)
    Matthias Nöther

    Ingen kan, selv ikke ansatsvis, forutsi hvordan fremtiden for komponeringen i vestlige land kommer til å se ut. Ett virker imidlertid sikkert: Denne fremtiden vil ikke utspille seg på det store orkesterverkets domene. I Tyskland har det i de siste årtiene fortrinnsvis vært de store kringkastingsorkestrene som har bestilt nye verk av unge og gamle komponister, betalt akseptable honorarer, og som nettopp på denne måten har sørget for at komponistene intenst har kunnet beskjeftige seg med deres forhenværende paradegren, den symfoniske komponeringen. Om almenkringkastningen eller staten selv skal fremme den musikalske utviklingens videreføring; slike ødeleggende diskusjoner vil vel ikke noe vesteuropeisk land komme utenom i den nåværende globale økonomiske situasjonen, selv om utfallet av disse diskusjonene vil bli forskjellig.

    Det finnes derfor stadig færre unge komponister som ser det som sin fremste oppgave å utvikle et eget språk og en egen forestillingsevne på orkesterpartiturets kompliserte, flerskiktede område.

  • Lydskrift_2013_1_BG_Illustrasjon_2
    Rolf Wallin (Simax, PPC9063)
    Björn Gottstein

    Svært få komponister skriver mer radikal musikk etter hvert som de blir eldre. Det motsatte er vanligvis tilfelle. Det man utforsker i ung alder, kan være viktig for å bygge et omdømme og utvikle en personlig stil, men jo eldre en komponist blir, jo mer tilbøyelig er han til å legge modernismens tøv til side og hengi seg til seriøs musikk som gir mer varig anerkjennelse.

Syndiker innhold