Christian Jaksjø

Stories from Christian Jaksjø

Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_2
Christian Jaksjø
Mandag, 24 Februar, 2014

Den som forvillet seg inn på den gamle sadolintomten på Prags Boulevard på Amager i København i slutten av september (og sannsynligvis hastet inn i en av de forlatte fabrikkbygningene for å unslippe den skarpe høstluften, og kanskje, etter noen tid å ha varmet seg innendørs, beveget seg ut blant installasjoner og opptredener på den åpne gårdsplassen, der forfrosne kunne varme seg på dramatisk-dekorative leirbål i oljetønner), fikk presentert et broket og sjarmerende knippe lydkunstverk, hvorav de fleste utgjorde variasjoner over ulike arte povera-inspirerte tema.

Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_9
Christian Jaksjø
Mandag, 24 Februar, 2014

Den nylig avsluttede utstillingen «Arne Nordheim i kunsten: Ingen ismer for meg, takk!» på Henie Onstad Kunstsenter, kan sies å være symptomatisk for våre dagers nordheimresepsjon: Kunstnerens egne, tildels iherdige selvfremstillingsforsøk presenteres side om side med selve verkene og får i nokså betydelig grad dominere over dem; kunsten formelig smuldrer opp mellom våre biografiske klåfingre.

– om musikk som krever noe
Christian Jaksjø
Fredag, 6 Desember, 2013

Musikken er farlig. Det ligger i dens natur; av denne grunn har musikken gjennom tidene vært underlagt alle mulige slags kontrollerende og begrensende regimer. Fysisk er naturligvis musikken harmløs (lyd, derimot, kan ta liv). Trusselen utgjøres av musikkens iboende krefter, som virker subtilt og transcenderende, og som gir musikken et potensiale til forandring: Musikkens forandrende kraft kan nemlig virke frigjørende og i retning av en ny form for hierarki som ikke lenger er fremmedgjørende, skriver Bernard Sève i essayet «Musikkens krefter». Immanente krefter «som utfoldes inne i musikken selv» øver makt, en fortrinnsvis fysisk og legemlig makt, ikke bare over oss som lytter til den, eller over utøveren som fremfører den; musikken er også selv utsatt for sine iboende forandrende krefter. Og ifølge Sève er det nettopp når musikken virker forandrende at den befinner seg «nærmest løsningen på sin egen gåte og sin sansemessige og formelle egenart».

Musikken kan også fungere som et middel til å nå inn til verdens indre, i det minste den sansede verdens indre, altså vårt eget indre. Om dette skriver Martin Geck i essayet «Musikk som terskelkunst». Ulike strategier har gjennom tidene blitt tatt ibruk får å oppnå dette målet. Om den tidlige middelalderens komposisjonskunst skriver eksempelvis Geck: «Det å sette sammen toner etter de enkle reglene som de naturlige tallene foregir, blir til en kontemplativ handling i hvilken musikeren gir avkall på seg selv, for istedenfor ikke bare å meditere over skapelsens hemmeligheter, men samtidig å ta dem opp i seg med egne sanser etter mottoet ‘Gud i alle ting’. Og etter at han har befridd seg fra alt verdslig tant, kan han, med sine fra nå av tomme hender, overskride terskelen til rommet der foreningen med det guddommelige finner sted».

Om enn ikke med fullt så vidløftige ambisjoner, er det likefullt også en forening Rebecka Sofia Ahvenniemi tematiserer i essayet «Språk, stemme og kropp». Gjennom en sammenstilling av vokalmusikk og språkfilosofi, undersøker hun mulige forbindelser og sammenhenger mellom de to tilsynelatende ulike feltene. Die Sprache spricht, skriver Heidegger. Kunne vi analogt si om sangen at den synger? (Istedenfor at den blir sunget.)

Andreas Bergslands artikkel «Stemmer i elektroakustisk musikk» er basert på forfatterens PhD-avhandling fra 2010 der han tar for seg meningsdannelse fra og opplevelser av stemmelyder i elektroakustisk musikk, samt introduserer et rammeverk for å beskrive opplevelsen av disse. I artikkelen illustrerer Bergsland hvordan et valgt musikkstykke kan evalueres og også visualiseres ved hjelp av disse verktøyene.

Videre inneholder denne utgaven kritikker av Maren Ørstavik og Emil Bernhardt om henholdsvis Knut Vaage og Torgeir Rebolledo Pedersens opera «Khairos», Kenneth Karlsons cd-plate «The View Was All in Lines», og Michael Reudenbachs cd-plate «Szenen, Standbilder». Som en ekstra bonus bringer vi også Ola Nordals artikkel «Ingen -ismer for meg, takk», som opprinnelig ble skrevet til katalogen over den aktuelle nordheimutstillingen på Henie-Onstad Kunstsenter.
– om idéer og overføring
Christian Jaksjø

Kan tanker fra en 25 år gammel artikkel om komposisjonsteknikker fortsatt være aktuelle? I artikkelen Computeren som Psykoanalytiker; Innføring i computerstøttet komposisjon – 25 år etter, spør Asbjørn Schaathun, retorisk og betimelig, om den computerstøttede komponeringen, og tenkningen omkring denne, har bidratt noe som helst til komposisjonsdiskursen. Vi skal ikke her foregripe Schaathuns konklusjon, ei heller forsøke oss på noen overblikkende beskrivelse av den komposisjonsfaglige diskursen per idag, men derimot foregripe Schaathuns avsluttende lille hjertesukk: «[Jeg tror] ikke at noen computer kan gjøre en til en bedre komponist; selv med denne orakelaktige maskinen ved ens fingertupper, vil det aldri bli lettere å skrive musikk som kan rekke ut til og berøre andre mennesker.»

Nettopp dette siste utgjør selve åpningstemaet i Alf van der Hagens fyldige intervju med komponisten og fiolinisten Ole-Henrik Moe. «Hvis jeg får resonans i menneskers sjeler, har jeg kanskje en berettigelse til å bli hørt», nærmest koketterer Moe, før samtalen glir over i temaer som affektiv intonasjon, Krzysztof Pendereckis clusterakkorder, Arne Nordheims Epitaffio, erindringen som kreativt utgangspunkt, støy og resonanstoner, synestesi, hvorfor én pluss én er lik én, improvisasjon, komposisjon samt bilder i snøen av tidligere komposisjonslærere.

Risto Holopainens påfølgende artikkel omtaler ikke tidligere lærere, den beskriver snarere en egen komposisjonslære, eller i det minste ansatsen til en sådan. Med utgangspunkt i hans egen doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, gjør Holopainen i artikkelen rede for sine undersøkelser av bruken av såkalt autonome instrumenter – systemer, for det meste elektroniske eller også digitale, som får lov til å frembringe lyd mer eller mindre uforstyrret av menneskelig interaksjon – i arbeidet med musikalsk komposisjon. Hvordan skal komponisten forholde seg til slike, og enn mindre til sluttproduktet? Og hva med lytteren: Hvordan skal denne forholde seg til den frembrakte musikken? Fordrer kanskje autonome instrumenter egne lyttere? Behøves simpelthen egne lyttemaskiner?