Å få et symfoniorkester til å drømme

– Tale til vinneren av Nordisk Råds Musikkpris 2012, Nordisk Råds 64. sesjon, Finlandiahuset i Helsinki, 31. oktober 2012

Kjære publikum og kjære prisvinner,

Nordisk Råds Musikkpris deles annethvert år ut til komponister og utøvere. Det kan være komponister og utøvere fra alle sjangre. Den islandske artisten Björk har blant annet fått prisen. I år har vi også islandsk vinner, komponisten Anna Thorvaldsdottir for verket Dreymi, eller Dreaming.

Det er noe mystisk og hemmelig over det å sove og drømme, selv om vi gjør det alle sammen. I de gamle nordiske mytene er drømmen stedet der mennesker snakker med naturen. En drøm knytter sammen natt og dag, lys og mørke, og det finnes mange historier om at drømmen lærer mennesket om døden.

Dere har hørt Orkester Norden spille, og hørt hvor fint det er å oppleve musikk spilt av levende mennesker. Vi skal snart høre et utdrag av Dreymi i opptak. Neste gang håper jeg at dere få høre vinnerverket spilt i det samme rommet som vi sitter i.

Anna Thorvaldsdottir: Dreymi (utdrag)

Anna har altså kalt verket sitt for Dreymi, og har valgt å skrive det for stort symfoniorkester. Det vitner om en historisk bevissthet. Det er fascinerende å tenke på at symfoniorkesteret har eksistert omtrent siden den industrielle revolusjon. Likevel går det altså an å få et symfoniorkester til å spille lyder som vi kan høre rundt oss i dag. Anna Thorvaldsdottir får det til, og derfor fortjener hun pris. Hun henter lyder fra elektronisk musikk, naturlyder og lyder fra den nordiske tradisjonsmusikken, og blander dem med lyder fra symfoniorkesterets egen historie.

En norsk politiker sa til meg i går at de fleste går på konserter for å høre musikk de er vant til. En annen spurte meg om prisen gikk til merkelig musikk i år også.

Jeg har lyst til å svare dere begge to: Ingen, absolutt ingen musikk står helt alene. Også i musikk som kan virke uvant, finnes det referanser til annen musikk og til andre tider. Musikk som er bevisst på sin egen historie, kan åpne øynene våre og lære oss noe nytt om hvordan verden er skrudd sammen.

Derfor skal dere tenke dere om to ganger før dere, som presidiets formann Kimmo Sali sa i talen sin, begynner å definere sjangre for neste års priser på politisk nivå. All musikk har avtrykk av flere sjangre, og nyskapning oppstår som oftest mellom sjangre. Musikken beveger seg ut i nye landskap, og språket må komme løpende etter og forsøke å holde den fast.

En annen viktig grunn til at prisen bør være sjangeråpen, er at kunstnere, som alle andre, har ytringsfrihet.

Før jeg kom hit, var jeg på konferanse om kunst og ytringsfrihet i Oslo. Der hørte jeg en norsk musiker snakke. Hun har flerkulturell bakgrunn. Hun har valgt å flytte fra Norge, og hun har sluttet å være musiker. Hun var en medieprofilert ung artist. På grunn av det ble hun trakassert i sitt eget miljø og fikk høre at hun var et dårlig forbilde. De som trakasserte henne, er også nordmenn, men Norge så det ikke. - Jeg følte meg som den siste kofferten på bagasjebåndet, den som ingen vil ha. Er det greit, er det greit for Norge, spurte hun.

Da fikk jeg en sterk opplevelse av hvor privilegert jeg er. Jeg var på vei hit til Helsinki for å dele ut en pris til en ung og dyktig kunstner som har noe å si, og som har frihet til å si akkurat det. Den friheten er det vår oppgave som jury, og deres oppgave som politikere, å passe på.

Anna Thorvaldsdottir har klart å få et symfoniorkester til å drømme, og det fortjener hun Nordisk Råds Musikkpris for.

 

HILD BORCHGREVINK, leder for juryen 2012

www.musikpris.org
www.annathorvalds.com
www.norden.org