Å formatere en festival

Mandag, 24 Februar, 2014

Historien til Nordiske Musikkdager (NMD) går tilbake til 1888. Festivalen er blant de eldste arenaene for levende musikk i Europa som fortsatt er i virksomhet. Samtidig har programmet alltid lagt vekt på nyskrevet musikk. Siden 1946 har ansvaret for å arrangere gått på rundgang mellom de nordiske komponistforeningene.

I oktober 2013 var det Finlands og Helsinkis tur til å bringe NMD-stafettpinnen videre. Festivalen hadde tittelen Parallel Societies. Selv om rundt 70 verk av like mange komponister alltid vil sprenge en slik overskrift, kom parallelle bevegelser i samtidsmusikkfeltet til syne i hvordan festivalen var organisert. Programmet hadde tre hovedstriper: Orkesterverk, kammermusikk og en serie konserter i mer klubbformat. Mengden musikk er stor, og en rapport som denne kan bare gjøre et begrenset nedslag.


Lydskrift_4_2013_HB_Illustrasjon_3

Lapplands kammerorkester i Tempelkirken. Foto: Vemund Bergland


Alle konserter fant sted i lokaler nær Mannerheimintie, en gate i Helsinki som stråler snorrett nordover fra bykjernen. Den ble samtidig en linje fra festivalprogrammets sentrum til periferi. Nærmest sentrum ligger Sibeliusakademiet og det helt nye konserthuset og musikksenteret Muusikitalo, som åpnet høsten 2012. Sistnevnte har en stor orkestersal bygget etter samme akustiske lest som Berliner Philharmonie, samt seks mindre konsertsaler. Her fant åpningskonserten med Tapiola Sinfonietta sted. Deler av veggene i den største salen er av glass og lar til daglig publikum se rett inn på prøvene i Helsinkis byorkester, som på engelsk kaller seg Helsinki Philharmonic. Ytterst på festivalkartet lå Korjaamo, et klubblokale i en renovert tidligere trikkestall, der kveldskonsertene fant sted. En kilometer derfra igjen, for dem som klarte å navigere seg fram, befant det seg to lydkunstutstillinger.

På mange måter ligner Nordiske Musikkdager mer på et seminar enn en festival. Nordiske komponister, utøvere som spiller på konsertene og noen få andre aktører som jobber tett på miljøet, møtes rundt konserter tettpakket med musikk som først og fremst har det til felles at komponisten er fra et nordisk land.

Rent kunstnerisk er denne strukturen en stor utfordring. Selv om hvert enkelt verk på programmet kan holde høy håndverksmessig standard, får andre faktorer enn det musikalske ofte sterk innvirkning på helheten i konsertene. Det kan handle om geografisk representasjon, eller om rent praktiske hensyn som at all musikk med noenlunde lik besetning fyres av på samme konsert.

Når det dyktige Uusinta Ensemble spiller 105 minutter sinfoniettamusikk i Sibeliusakademiets konsertsal, heter konserten betegnende nok Smörgåsbord. Tittelen peker presist på konsertformens utfordring, men musikalsk klarer ikke konserten å løfte fram det samme spørsmålet.

Alle verkene kretser rundt problemstillinger som forsåvidt er kompositorisk gangbare. De transformerer objekter, undersøker hukommelsesmekanismer og setter materiale og struktur, kjerne og overflate og parallelle tidsunivers opp mot hverandre. Men som lytter må man kjempe hardt for at sinfoniettaformatet og hvert enkelt verk som utsagn ikke skal flyte sammen.

Etter hvert blir jeg heller oppmerksom på hvordan finske musikere jevnt over holder et veldig høyt instrumentalnivå. Kanskje er det den symfoniske tradisjonen som ligger i blodet til dette landet, i alle fall spiller musikerne alt som blir satt foran dem med en blank og solid klanglig kjerne som får det lydlandskapet jeg vanligvis beveger meg i, til å framstå lettere og mer lyrisk, nesten vimsete.


Lydskrift_4_2013_HB_Illustrasjon_2

White Dwarf Quartet tok eksemplarisk hånd om Louis Aguirres energiske strykekvartett. Foto: Vemund Bergland


I kammerformat tar NMD oss ut i mer variert og uforutsigbart farvann. Det var interessant å høre et nesten klassisk, dramatisk kammerverk (HVIL, 2008) for mezzo og klaver av Maja S. K. Ratkje. Ser man på verklisten hennes, dukker det jevnlig opp mindre kammerformater, men i Norge er disse sjelden framført. Lauri Kilpiö hadde skrevet et fascinerende konsekvent verk for klavikord som åpnet en skjør og egenartet lydverden helt uten å involvere tangentene, instrumentets tradisjonelle grensesnitt. Konkret musikk for et tradisjonelt instrument er skrevet før, men dette var utforskende og mindre aggressivt enn klassikerne i denne sjangeren. Cubansk-danske Louis Aguirre sto bak en energisk strykekvartett, opprinnelig bestilt av Ardittikvartetten. Mye ny musikk blir skrevet til bestemte utøvere. Som nordmann og Ultimagjenger gjennom de siste femten årene bærer man med seg en illusjon av å ha vært på konsert med Ardittikvartetten flere ganger i året, noe som egentlig er en luksus. Samtidig tvinger en så høy Ardittifrekvens gradvis fram en følelse av repetisjon, som på ett plan er paradoksal, gitt at det ofte var urframføringer de spilte.

Med dette i bagasjen var det umulig å høre Aguirres verk uten samtidig å høre ekkoet av den frenetiske, spisskompetente instrumentalpraksisen som de fire Arditti-biene har utviklet og summet rundt i verden med gjennom en generasjon. En finsk kvartett tok eksemplarisk hånd om både den og verket, som het Ochosi, en hyllest til guden for natur, magi og jakt i afrokubansk tradisjon. Musikken bar absolutt også Aguirres egen signatur, og var en klangkatalog og et energisk, mikrorytmisk maskineri med full kontroll på virkemidlene sine.

I strykeorkesterkonserten, som fant sted i den sirkelrunde Tempelkirken, var verkene mer individuelle, og for konserten som helhet ble det her et problem. PerMagnus Lindborgs verk stilte kanskje ubevisst ut et interessant dilemma. Stykket Man bör kalla saker vid deras retta namn (2008) arbeider med stemmeanalyse og retorikk som utgangspunkt for musikk. Prosodien og overtonene i en tale av Sveriges tidligere statsminister Olof Palme var analysert akustisk og brukt som materiale for et kammerensemble. Den originale stemmen var også med pr. høyttaler. I verkkommentaren sier Lindborg: «jag fascineras, snarare än av talens politiska syn, av Palmes vokala rytm och prosodi, till fullo uttryckande en rättmätig och undertryckt vrede […]». Verket har altså klokkertro på at ordene kan abstraheres fra sin opprinnelige kontekst, at lyden av Palmes stemme kan skilles fra hva han sier og hvorfor han sier det. Som overordnet grep er den øvelsen gjort med hell av komponister som Steve Reich (It's gonna rain), Peter Ablinger (Voices and Piano) og Rolf Wallin (Concerning King) tidligere. Men kan den sosiale konteksten ignoreres helt; kan konkret historie bli kategorier? Kan en vrede kalles rettmessig hvis den løftes ut av sammenhengen, der den kommer fra noen og er rettet mot noe? Man bör kalla saker vid deras retta namn balanserer på en vanskelig knivsegg uten å egentlig reflektere over den.

Før Lindborgs verk fikk vi et poetisk stykke av estiske Mirjam Tally, og variasjonene over Palmes stemme ble avløst av et nesten anakronistisk, tonalt univers i Kirmo Linttinens gitarkonsert og et kraftfult, mer moderne uttrykk i Torstein Aagaard-Nilsens vinterlys- inspirerte The Season of Blue Lights. Motsatt sinfoniettakonserten var det her spennet i programmet som ble en utfordring for helheten.

Simon Steen-Andersens orkesterverk Double up, som Stadsorkesteret spilte noen dager senere, gjør en øvelse som ligner Lindborgs, men med en mindre sosialt utydelig undertone. Steen-Andersen henter en rekke hverdagslyder som i utgangspunktet er elektroniske, som bryterlyder, klikk og ordinære dørklokker, og flytter dem over i orkestermediet med et håndlag som er imponerende presist. Det er underfundig, men også en slags kritisk omvending og dobbel kommentar til symfoniorkesteret som abstraksjonens og de høye kunsters rom, uttrykt ved at orkesteret tar opp i seg de (fortsatt gjenkjennbare) lydene av billige elektroniske duppeditter og fjernkontroller som styrer hverdagen vår.

Konserten Anybody there? forsøkte å ta grep om konsertsituasjonen og bryte den fjerde veggen mellom sal og scene. Publikum satt i stummende mørke spredt rundt i rommet, og musikken kom fra lavvo-lignende telt over hele gulvflaten som utøverne satt inne i. Både teltene og mangelen på lys gav en fin romlig akusmatikk. Scenografien var heldigvis like abstrakt komponert som musikken og unngikk å stille seg under eller utenfor den i noe fortolkende eller forklarende prosjekt. Å høre uten å se kan gjøre klare kompositoriske valg enda tydeligere. Juho Kangas' verk for fire naturhorn (Witches in the Air) står sterkest igjen i minnet i kraft av instrumentasjonen.


Lydskrift_4_2013_HB_Illustrasjon_1

Helsingfors stadsorkester. Foto: Vemund Bergland


Komponistene som blir spilt på Nordiske Musikkdager vil tjene på en festival som arbeider mer aktivt med konsertene som helhet og hvordan verkene på en konsert blir kontekster for hverandre. Det morsomste samfunnet å besøke som konsertgjenger i Helsinkis Parallel Societies, var klubbkveldene i Korjamoo. Kanskje var det fordi konsertene her ikke var lydig mot noe forhåndsbestemt format, men likevel var komponert også som konserter. På en smal scene i et kantinelignende rom, vinkelrett ut fra en bardisk, møttes kompleks akustisk partiturmusikk, støvete elektronikk, merkelige videoverk og liveimprovisert støy med det til felles at det lå en kompositorisk tanke et eller annet sted mellom lagene. Gjennomgangsfigur var musikerne i Defun ensemble. De jobber med musikk som kombinerer tradisjonelle instrumenter, elektronikk, elektroakustikk, improvisasjon og objekter, og er som ensemblet asamisimasa i Norge, kollektivet S.L.A.T.U.R. på Island eller Dygong i Danmark, basert på tette samarbeid mellom komponister og utøvere.

Denne klubbserien åpnet med Solitaire, Arne Nordheims elektroniske verk fra 1968, laget til åpningen av Henie Onstad Kunstsenter. Det gav et streif av historisk bevissthet som ikke er så vanlig på Nordiske Musikkdager, men som kanskje kan være en kilde til å utvikle festivalen. Å hente inn toneangivende verk fra nær historie kunne bidra til å åpne opp den noe tørre seminarformen uten å miste Norden som felles referanse. En annen idé kunne være å lage enda mer seminar – å ta musikken på alvor som tanke. Ved siden av hovedprogrammet hadde Nordiske Musikkdager prosjekter for barn og unge, en konferanse om publikum, et seminar for musikkbibliotekarer og et seminar om den nye utøveren. Men det var få diskusjonsrom for selve musikken.

Nordiske Musikkdager kan potensielt bli stadig viktigere i en tid der nasjonale kulturbudsjett kuttes. Svenska Rikskonserter, som finansierte festivalen Stockholm New Music, ble lagt ned i 2011. Noen komponister svarte med å få minifestivalen Sound of Stockholm på beina, men fra 2014 kan det bli slutt på den også. Som alle andre langsomme tanke- og produksjonsprosesser i vår tid, er rommene for levende musikk under press.

I Norge har det nasjonale kompaniet for samtidsdans i Bergen nylig ansatt koreografen Hooman Sharifi som ny kunstnerisk leder fra høsten 2014. Sharifi har utviklet nye danseuttrykk i det frie feltet med sitt eget kompani Impure Company i 20 år. Nå skal han bringe dette utviklingsarbeidet inn i et kompani som hittil har danset mest repertoar. Han fortalte meg at han ønsker seg mer diskusjon i forkant av forestillingene, en offentlig samtale om hva koreografene han inviterer, forsøker å skape. Altså en slags diskursiv forhåndsomtale, før resultatet materialiserer seg på scenen. Kanskje kunne musikken på Nordiske Musikkdager, og ideen om Norden som en felles musikkoffentlighet, hatt godt av å utvikle en lignende kontekstualisering?