For 100 år siden ble John Cage født

John Cage vokste opp i Los Angeles der han ble født i 1912. I sin livstid opplevet han å bli en av de ledende skikkelsene i etterkrigstidens avantgarde. Hans musikk, skribentvirksomhet og personlighet hadde og har avgjørende innflytelse på kunstnere over hele verden fra 1950-tallet og frem til i dag.

Hans første musikalske impulser fikk han fra sin pianolærer med Griegs Lyriske stykker. Senere studerte han komposisjon med Henry Cowell og Arnold Schönberg. Der Schönberg ikke forstod seg på Cages talent introduserte Cowell ham for preparert piano. Ved å sette inn ulike gjenstander, som gummistrikker og metallpinner mellom strengene, oppnådde Cage nye effekter. Gjennombruddet som komponist kom med nettopp med et stort anlagt verk for preparert piano, Sonatas and Interludes fra 1948. Noe tidligere enn dette, i 1942, slo han seg ned i New York City. Det ble begynnelsen på et langt partnerskap med Merce Cunningham Dance Company der han virket som musikalsk leder fra 1944 til 1968. I disse årene etablerte Cage seg som en av de fremste avantgarde-kunstnerne, han virket innen komposisjon, scenekunst og performance, og han var en tenkende og skrivende intellektuell. En viktig del av hans virke var å hele tiden stille spørsmål ved etablerte sannheter og å rokke ved innarbeidede oppfatninger. Med denne holdningen ble Cage ett av de viktigste medlemmene i kuntsnergruppen FLUXUS, som hadde medlemmer i både USA og Europa, en gruppe som fikk stor betydning for kunstbegrepets utvikling videre. Man kan nesten ikke tenke seg debattene om kunstbegrepet i de siste tretti år uten å tenke på Cage og Fluxus.

Elementene i Cages avantgardetenkning var bruken av en hvilken som helst form for miljølyd eller støy, bruk av sjanse, oppgivelse  av formelle strukturer, bruk av stillhet og et bredt spekter av elektrisitet og visuelle teknikker. Han uttalte at hans tro var at enhver form for støy utgjorde musikk. Ingenting skjer ved å skrive, høre eller spille et musikkstykke skrev han i 1961.

 

Stillheten

Det var i de siste årene av 1940-tallet at Cage begynte å utvikle en estetikk der han var opptatt av stillhet. Han hadde i flere år vært interessert i indisk hinduisme, men skiftet nå fokus til Japan og kulturen i zen-buddhismen. Denne ble eksemplifisert ved haikumesteren Basho  og av steinhagen Ryoanji i Kyoto. Cage begynte å dyrke en estetisk og åndelig stillhet både i liv og virke. Hans mål ble ikke bare å fremkalle stillhet, men også å praktisere stillhet. Slik tok hans arbeid som komponist utgangspunkt i å være så tom og flat som sanden i Ryoanjihagen.

I 1950 resulterte denne tankegangen i det banebrytende Foredrag om ingenting (Lecture on Nothing). Dette ble publisert i boka Silence: Forelesninger og skrifter. Herfra stammer det berømte sitatet:

Jeg har ingenting å si og jeg sier det og det er poesi slik jeg trenger det.

Dette var Cages presise formulering av sin nye estetikk. I foredraget forbinder Cage denne stillheten med bruk av tidsbaserte strukturer: inndelingen av et stykkes varighet i deler har gyldighet uansett om komponisten sier noe inne i strukturen eller ei. Man kan fylle opp den tenkte tidsstrukturen med fullstendig statisk og begivenhetsløs musikk eller ingen musikk i det hele tatt. Cage kom frem til dette synspunktet kanskje allerede så tidlig som i 1948 da han skisserte sin plan for et stykke bestående av fire og et halvt minutt med stillhet. Stykket hadde han tenkt å kalle Silent Prayer. Det skulle siden bli kjent som det mest radikale musikkstykket i det 20. århundret under tittelen 4’33’’. Cage regnet 4´33´´ som sitt mest betydningsfulle verk. Her stiller Cage lytteren overfor en slags lyttingens økologi. Cage ber oss om å bli bevisst den lydverden vi er en del av. Han sier med dette at alt er musikk.

 

Tilfeldigheter

Det tidlige 1950-tallet var en ekspansiv periode for Cage. Han hadde nå også begynt å studere den kinesiske boken om endringer, I Ching. Slik vi hører i Music of Changes (1951) ble han med denne lesningen opptatt av å inkludere sjanse og tilfeldighet som grunnleggende prinsipper i sin musikk. I 1952 produserte han sitt første stykke som involverer tape, Imaginary Landscape V, og samme år kom altså 4’33’’ der utøveren ikke lager en lyd, men i stedet lar lydene i omgivelsene tre frem for lytteren.

Selv om Cage i sin samtid var kjent som støymaker ( og han stilte faktisk opp i underholdningsprogrammer på TV med komposisjoner satt sammen av mange rare støykilder ) er det interessant å merke seg at de fleste verkene han komponerte sent i livet ofte var basert på andre komponisters verk, slik som Europeras 1-5. Disse skapte han mellom 1987 og 1991. I disse verkene siterer han operahistorien ved å la sangerne synge sine favorittarier, men alt er tilfeldig sammensatt. Det var altså tilfeldighetsprosedyrer som avgjorde når ariene skulle synges.

 

Cage i Norge

Besøket hans i Oslo i 1983 ble en svært viktig manifestasjon. Det forandret på sett og vis norsk musikkliv. Samarbeidet mellom Kunstsenteret på Høvikodden, Kunstakademiet, Ny Musikk og Musikkhøgskolen ble det som skulle til for å realisere hans ukelange besøk. Uken innbefattet konserter, forelesninger og brede diskusjoner omkring den nye kunstens betydning. For en sjelden gangs skyld satte en moderne komponist en slags dagsorden i den kulturelle debatten. Samtidig ble besøket en inspirasjonskilde for en hel generasjon av musikere som fikk møte legenden mens han fortsatt hadde noe nytt å meddele. I dag kan vi konstatere at det å spille musikk av Cage nesten er dagligdags for unge musikere på vår hjemlige scene. I kjølvannet av besøket kom også bevisstheten om hvor viktig slike besøk er. Som et resultat fikk vi gjennom 1980-tallet med ujevne mellomrom besøk av viktige internasjonale stemmer som Iannis Xenakis, Tristan Murail, og James Dillon. Fra og med etableringen av Ultimafestivalen ble det regelen, heller enn unntaket, å presentere noen av vår tids ledende skapende kunstnere gjennom deres nærvær og møtet med musikken.

Takk og gratulerer med dagen!