Autonomi og kommunikasjon

– om idéer og overføring

Kan tanker fra en 25 år gammel artikkel om komposisjonsteknikker fortsatt være aktuelle? I artikkelen Computeren som Psykoanalytiker; Innføring i computerstøttet komposisjon – 25 år etter, spør Asbjørn Schaathun, retorisk og betimelig, om den computerstøttede komponeringen, og tenkningen omkring denne, har bidratt noe som helst til komposisjonsdiskursen. Vi skal ikke her foregripe Schaathuns konklusjon, ei heller forsøke oss på noen overblikkende beskrivelse av den komposisjonsfaglige diskursen per idag, men derimot foregripe Schaathuns avsluttende lille hjertesukk: «[Jeg tror] ikke at noen computer kan gjøre en til en bedre komponist; selv med denne orakelaktige maskinen ved ens fingertupper, vil det aldri bli lettere å skrive musikk som kan rekke ut til og berøre andre mennesker.»

Nettopp dette siste utgjør selve åpningstemaet i Alf van der Hagens fyldige intervju med komponisten og fiolinisten Ole-Henrik Moe. «Hvis jeg får resonans i menneskers sjeler, har jeg kanskje en berettigelse til å bli hørt», nærmest koketterer Moe, før samtalen glir over i temaer som affektiv intonasjon, Krzysztof Pendereckis clusterakkorder, Arne Nordheims Epitaffio, erindringen som kreativt utgangspunkt, støy og resonanstoner, synestesi, hvorfor én pluss én er lik én, improvisasjon, komposisjon samt bilder i snøen av tidligere komposisjonslærere.

Risto Holopainens påfølgende artikkel omtaler ikke tidligere lærere, den beskriver snarere en egen komposisjonslære, eller i det minste ansatsen til en sådan. Med utgangspunkt i hans egen doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, gjør Holopainen i artikkelen rede for sine undersøkelser av bruken av såkalt autonome instrumenter – systemer, for det meste elektroniske eller også digitale, som får lov til å frembringe lyd mer eller mindre uforstyrret av menneskelig interaksjon – i arbeidet med musikalsk komposisjon. Hvordan skal komponisten forholde seg til slike, og enn mindre til sluttproduktet? Og hva med lytteren: Hvordan skal denne forholde seg til den frembrakte musikken? Fordrer kanskje autonome instrumenter egne lyttere? Behøves simpelthen egne lyttemaskiner?

Forholdet mellom menneske og maskin, mellom den elektroniske musikken og instrumentalmusikken, danner også utgangspunktet for Björn Gottsteins essay «… at man ikke kan spille klaver uten klaver». Er det i våre dager overhodet fruktbart å skjelne mellom disse kategoriene? Ved hjelp av et historisk anlagt perspektiv viser Gottstein hvordan musikalske idéer utviklet i et medium typisk er blitt aktualisert i et annet, og hvordan det på denne måten dannes estetiske forbindelser mellom de ulike mediene – og idéverdenene. Overføring, med andre ord. Hva nå om overføringen skulle vise seg å utgjøre selve kjernen i verket? Og videre at dette skulle vise seg å være tilfellet for en betydelig del av det 20. århundrets kunstmusikk? Vil ikke da mesteparten av denne musikken fremstå som underlagt en og samme bestemte idé?

I det satiriske essayet Alpesymfoni er det iallfall ingen mangel på idéer, og særlig ikke slike utløst av musikken, og som manifesterer seg hos utøveren. Vi er tilbake til instrumentalmusikken og dens angivelige høyborg: Symfoniorkesteret, fra hvilket bassisten Christian Stach i denne veritable diatriben kåserer over forholdet mellom musikken og idéene. Stach er på turné, og har mer enn rikelig tid til å la tankene vandre til de forskjelligste problemstillinger, såvel under hotellfrokosten som på scenen: «Mens normale voksne mennesker bruker tiden sin på alvorlige ting, nøyer musikere seg med spill. Av den grunn, tenker jeg i de symfoniske klangtåkene, legger mange av mine kolleger den største vekt på å nedspille gjerningen deres for å vise andre, først og fremst kollegene, at de er likemye hjemme i den profane verden som ikkespillerne – eller sågar enda mer hjemme i den […] Samtaler om kunst må unngås.» Er dette tilfellet? For er nå virkelig all klassisk orkestermusikk kunst? Og strengt tatt: Kan overhodet musikken uttrykke eller kommunisere noe utenommusikalsk?

Disse tekstene, ved siden av kritikker skrevet av Martina Seeber (av Ruben Sverre Gjertsens cd-plate Gamelan Terrains), Mathias Nöther (av Ørjan Matres cd-plate Inside Out) og Björn Gottstein (av Rolf Wallins cd-plate Wire and String), utgjør den andre utgaven av tidsskriftet Lydskrift. God lesning!

Vi er fremdeles i startfasen: Bruk gjerne lenke- og kommentarfunksjonene (til sosiale medier) nedenfor tekstene, og gjør forøvrig gjerne kjente og ukjente oppmerksom på tidsskriftets eksistens (ryktene om Parergons død er betydelig overdrevet). God fornøyelse!