CD: Epitaffio

Arne Nordheim (Simax, PSC1318)
Lydskrift_2012_1_MS_Illustrasjon_1

Starten: blitzaktig, som om pauken utløser opplagret energi og fiolinene bare venter på slaget for ekstatisk å skyte i været. Messingens mektige kraft garanterer kontakten med dypet, og fremdriften tar den mektige slagverksgruppen seg av. Kampmusikk eller triumftog? Denne musikken er teater i stor stil. Den driver energisk, den strekker seg ut, hever seg opp, man kan høre hvordan den fester fundamentet til jorden og lar toppene vokse til himmels. Her vil noen gjøre inntrykk, ingenting skal være smått. Bare publikumeren kjenner seg liten overfor Arne Nordheims Monolith, som overfor en storfilm på et kjempelerret. Hvis orkesteret bare tanken senere senker tempoet, er rommet allerede åpnet. Og kun et par klangsøyler er nok for å opprettholde arkitekturen, tegnet opp bare i løpet av et minutt. Bare et fåtall komponister i det 20. og begynnelsen av det 21. århundre er i stand til å iscenesette det symfoniske apparatets rom- og klangvirkninger på en så differensiert måte – Peter Eötvös er kanskje en av dem. Men jakten på den store effekten er avgjort mindre interessant for ungareren enn for nordmannen, som i sin tid skulket instrumentasjonstimene på konservatoriet for å gå på prøver i Filharmonien.

Vi snakker om en ny plate med orkesterverk av Arne Nordheim som døde i 2010. Tittelen på det første stykket kunne godt stått som overskrift på hele utgivelsen. Ikke bare Monolith hever seg mektig som en veldig klippe i orkesterlandskapet, også de fire følgende verkene viser Nordheim som en skaper av sublime saker. At platen med Oslo Filharmoniske Orkester er oppkalt etter det berømte Epitaffio, her spilt inn på nytt, skyldes selvsagt også at den ble produsert samme år som komponisten døde, og slik markerer et skille.

Orkesterstykket Monolith er riktignok mer enn bare et lydlig minnesmerke. Som tittelen antyder, har vi snarere å gjøre med en fiktiv steinkirke. Nordheims musikk fremmaner i det hele tatt sterke bilder. Men monumentaliteten til tross; de er alltid tegnet med stor nøyaktighet ned til minste detalj, og som et fint penselstrøk mener man å kunne høre hver eneste note. I Monolith fører komponisten oss fra det ene musikalske rommet til det neste, og det er fascinerende hvordan store glissandoflater trekkes sammen i en enkelt tone. Noen øyeblikk senere oppstår det nytt liv i rom som er nesten tomme, man hører truende marsjer som straks avløses av idylliske kantilener. Og kontrastvirkningens effekt er alltid på Nordheims side. En vill og truende bevegelse etterlater et desto sterkere inntrykk når den settes opp mot den sarte ynden til en ornamenterende solomelodi. Nordheims musikk er spennende, og det gjelder for nesten alle hans komposisjoner. Han mister aldri tråden og vet hvordan gestalte en dramaturgi hvor man hele tiden spør hva som venter rundt neste hjørne. Og selv om det selvfølgelig også dreier seg om de store, eksistensielle spørsmålene – for det meste i form av motsetninger som krig og fred, mørke og lys, fordømmelse og frigjøring, liv og død – er Arne Nordheims verden stadig en ordnet verden. Vi kan være sikre på at det ikke vil skje noe under lyttingen, vi kan stole på at det store illusjonsapparatet fungerer til siste slutt. Kinolerretet får ingen revner; denne musikkens fassade slår ikke sprekker som hos Helmut Lachenmann, fortellingen går ikke i oppløsning som hos György Kurtág, og opphavsmannen vil aldri gjøre narr av de store, grandiose gestene slik som generasjonsfellen Mauricio Kagel. Kort sagt: Det som ikke forekommer i Nordheims musikk er tvilen, eksperimentet med åpen utgang, musikkens selvrefleksive ettertenksomhet som tvinger frem brudd, og kanskje også en innrømmelse av egen kollaps. Dette er verk for den borgerlige konsertsal, de iscenesetter orkesteret på en virtuos måte, lar strykeklangen lyse opp som aldri før og mobiliserer messingblåsernes arkaiske kraft. Den varme glansen fra engelsk-hornet strømmer, og høyt over det hele ligger sølvklokkene som sjelden har fri hos Nordheim. Samtlige instrumenter klinger fortsatt som hos Gustav Mahler, bare oppdelingen av strykerne som skraverer store flater minner om György Ligetis orkesterverk fra 60-tallet. Der var flatene riktignok hovedsaken, og ikke, som her, en av mange gestaltningsmuligheter. Pussig nok unngår Nordheim så godt som alle utvidete spilleteknikker som ble utviklet av hans samtidige: Flutter-tunge, multiphonics, slap-tounges eller luft- og støylyder hos blåserne – nei, ikke noe av dette. Verken støykomposisjon som hos Lachenmann eller egne elektroakustiske erfaringer i studio har etterlatt noen tydelige spor her.

Med tanke på at Arne Nordheim var svært åpen overfor de utvidelsene av det musikalske materialet som elektroakustikken medførte, er dette overraskende. Lydbåndet til Epitaffio, et verk opprinnelig fra 1963, men senere revidert i 1978, viser hvor forskjellig estetikken i den elektroniske musikken er fra den i instrumentalverkene. Riktignok kommer også her den suggestive gesten i første rekke, men den overraskende kombinasjonen av fremmede materialsjikt gjør de elektroniske verkene pirrende på en helt egen måte. Blandingen av lydbånd og instrumentalklang er vellykket på innspillingen av Nordheim-klassikeren Epitaffio med Oslo Filharmoniske Orkester under ledelse av Rolf Gupta. Overgangen fra det orkestrale til den orgelaktig sakrale elektronikken, som er kompositorisk raffinert, er romlig perfekt balansert. I det hele tatt er stereoproduksjonen av alle de fem verkene, fra Monolith over Epitaffio, Canzona og Fonos til det siste Adieu kjennetegnet av en svært presis gjengivelse av rommet. Klangen er klar og lar seg tydelig spore uten at miksen noen gang virker kunstig. Enhver overdrivelse og ethvert patetisk ekko ville ha tåkelagt den detaljerike ariktekturen. Tilsvarende er også spillet til Oslo-filharmonien. De er tilstedeværende i fortolkningen, våkne og svært nøyaktige. Dermed får rommene den presisjon som trengs for at man som lytter skal kunne orientere seg i dem. Likevel klinger eksempelvis det tidlige Canzona fra 1960 ikke kaldt. Tvert imot: De dypere sjiktene rundt paukens glissandi utstråler en konsentrert varme som tydelig og effektfullt står i relieff til de sølvaktige høye teksturene. Den koriske oppdelingen, men også kontrasten mellom de høye og de dype instrumentgruppene er her eksempler på at Giovanni Gabrielis flerkorige komposisjoner sto fadder for Markuskirken i Venezia.

Det yngste verket på denne platen, Fonos fra 2003, er det eneste som opptaksteknisk ikke er helt på høyde med resten. Det skyldes ikke nødvendigvis at det nå er Jukka-Pekka Saraste, og ikke Rolf Gupta som leder orkesteret, men fremfor alt den problematiske balansen mellom solotrombone og orkester. Å forene klangstyrken i den frontende trombonen med det symfoniske apparatets fine nyanser er antakelig vanskelig i utgangspunktet. Fremfor alt når soloinstrumentet spiller i den dynamikken Nordheim her skriver. Orkesteret har, bortsett fra i de svakere partiene, knapt en sjanse til å utfolde seg. Det blir enten for svakt eller for sterkt. Begge deler går på bekostning av den gjennomsiktigheten som ellers er imponerende, og den fremragende artikulerende solisten Marius Hesby kan på ingen måte lastes. Særlig tydelig blir svakhetene med hensyn til den akustiske disponereingen når man sammenligner med søsterverket Monolith, som trombonekonserten springer ut av. Nordheim, som før han flyttet til Oslo for å studere orgel selv spilte trombone, har ikke ganske enkelt klistret trombonestemmen på det gamle verket, men parallellene er åpenbare. Gjennomgående, lett gjenkjennbart materiale fremstår her i en ny sammenheng i tre adskilte satser, noe som tydelig står i motsats til ideen i det ensatsige Monolith. Det er interessant å kunne sammenligne de nært beslektede verkene her. Men at forvandlingen til solokonsert gikk utover orkesterpartiene, er det ingen tvil om.

Likevel: utvalget av de nyinnspilte verkene er vellykket. Mens Epitaffio og Canzona allerede foreligger i flere innspillinger, er Monolith, Fonos og det korte Adieu, skrevet til minne om vennen og kolllegaen Witold Lutoslawski, her for første gang tilgjengelig på en innspilling som både interpretatorisk og opptaksteknisk holder høy kvalitet.

(Oversatt fra tysk av Emil Bernhard)