CD: Gamelan Terrains

Ruben Sverre Gjertsen (Aurora, ACD5073)
Lydskrift_2012_1_MS_Illustrasjon_1

Den som forbinder Gamelan Terrains med indonesisk folklore, kommer under lyttingen til å måtte mobilisere sin kriminalistiske sporsans. Riktignok grunner den glitrende åpningsgesten på den ru tonen til en dyp gong, men deretter følger ikke noe sammenlignbart på lang tid. Intet spor av mønstre som utbrer seg regelmessig, av gongspillenes og xylofonenes klangfarger, eller av de indonesiske skalaenes typiske intervaller. Ensemblestykket fra 2008 som gir navn til denne portrett-CDen, fører ikke strake veien til Bali eller Java. Over dette klanglandskapet ligger mye mer stillhet enn gamelanmusikkens utrettelige bevegelsesmønstre noensinne ville tillate. Ikke bare før og etter hendelsene, også gjennom de filigrane gestaltenes rift og spalter, lar stillheten seg mer enn kun fornemme.

Ruben Sverre Gjertsen sløser helt klart ikke med materialet, noe som imidlertid ikke betyr at han gir sine klangobjekter en altfor enkel utforming. Noen minner om svakt klirrende isslott, andre om bølgende siv, om skyer fra hvilke metalliske lyn flammer, men også om den sprø knakingen fra tørt tre. Det finnes hverken melodier eller mettede harmoniske flater, og heller ingen kontinuerlige utviklinger. Gamelan Terrains består av en følge av miniatyrer. Straks scenen er skissert, synker den tilbake i stillheten. Først etterat atskillige scener er trukket forbi, er igjen en dyp gong å høre. Om det ikke var for tittelen, ville kanskje ingen legge merke til den. Men slik forvandler de spredte gongslagene seg til gåter; de synes ikke å ha noen umiddelbare virkning. Likevel oppstår ved lengre tids lytting et inntrykk av et hemmelig samhold, omtrent som om noen skulle ha spent et uhyre grovmasket nett av gongslag over begivenhetenes gang. Ruben Sverre Gjertsen har faktisk trukket et raster over sine gamelanområder. De tilsynelatende tilfeldig plasserte signalene utgjør i virkeligheten deler av et gamelanaktig mønster.

Betegnende er i denne sammenheng også sammenligningen med et musikalsk animert landskap. De fint tegnede klangobjektene synes ikke å bevege seg. Perspektivskiftet vekker snarere inntrykk av at lytterene beveger hodene sine. Blikkene forskyver seg fra den ene gjenstanden til den andre. Dermed plasserer Ruben Sverre Gjertsen objektene så konkret i rommet, snart nært, snart fjernt, at det oppstår inntrykk av et landskap utformet i minste detalj. Dessuten hersker en langsynthet liksom i høyfjellet. Blikkene vandrer fra små, pjuskete tonenøster til filigrane krystallvekster og videre til vidløftige, urskogaktige svulster. Deriblandt dukker – som landemerker – gamelanmønsterets fragmenter opp fra stillheten. Ruben Sverre Gjertsen gir objektene sine plass, også det understreker objektkarakteren.

Enigmatiske titler leder lyttingen på av- og omveier også i de andre komposisjonene på denne CD-platen. De antyder som regel bare ett blant prinsipielt uendelige lytteperspektiver. Også de korte Rituals spiller ikke fortrinnsvis på høytidelige seremoniers klangchiffre. Snarere minner reduksjonismen og omhyggeligheten som her også kommer de minste detaljene tilgode, om Japans ritualer, om teseremonien eller nô-teateret.

Også sammenligningen med kalligrafi påtvinger seg, fremfor alt i Lied fra 2005, som ifølge tittelen og besetningen er en pianosang. Sopranens glissandolinjer står i eiendommelig kontrast til klaveret, som er preparert med skruer, bolter og glassbiter, og som utelukkende blir satt inn perkussivt. Det passer til den for det meste ordløse sangens arkaiskhet; kun sjelden bryter fragmentene av et dikt av Paul Celan, snarere talt enn sunget, frem til overflaten.

Ikke bare her, også i de andre, mellom 1999 og 2008 oppståtte kammermusikkverkene til Ruben Sverre Gjertsen, hersker reduksjon. I dens darmaturgi virker denne portrett-CDen nærmest som et konseptalbum. Etter det navngivende Gamelan Terrains følger en rekke kortere verk, som Miniatures II, en overmåte intensiv dialog mellom trombone og slagverk, eller det ikke engang to minutter lange Rituals II, som alle lyder så fragmentarisk som om de vilkårlig skulle være blitt revet ut av en skissebok. Man blir vitne til et – riktignok fint utformet – øyeblikk uten fortid og fremtid.

Først avslutningsstykket, Grains, gjenoppretter, med en varighet på femten minutter, den tidlige likevekten. Materialet til sine særegne objekter utvinner Ruben Sverre Gjertsen i dette tilfellet av den eiendommelige besetningen bratsj, harpe og slagverk. Formene, fargene og overflatene som han skisserer i denne komposisjonen fra 2003, adskiller seg tydelig fra Gamelan Terrains, mens stil og teknikk også her er desamme. Av samspillet mellom små gester, av bittesmå partikler, oppstår gestalter som aldri skyldes solistiske aleneganger, men derimot alltid fremstår fra det uselviske samspillet mellom de tre instrumentene. Det er forbausende med hvilken sikkerhet og nitidighet Ruben Sverre Gjertsen instrumenterer. Og ikke bare farvenyansene og -blandingene, også de mikrotonale sjatteringene og de uavbrutt vekslende spilleteknikkene lar oppstå gestalter og overflater som snarere minner om granulærsyntesens metode fra det elektroniske studioet enn om arbeidet med instrumentalstemmene. Her oppstår en verden som ved hjelp av detaljrikdom og fin utforming, helt åpenbart vil imponere og trollbinde. Derfor behøver denne musikken også uforstyrrede fremføringsrom og svært presise musikere som er villige til å file på detaljene. BIT20 Ensemble og den franske dirigenten Pierre-André Valade er i denne henseende de ideelle fortolkerne, siden de er tålmodige og teknisk perfekte.

Ruben Sverre Gjertsen innehar sjeldne, håndverksmessige evner, og han skriver musikk for ømfintlige ører. Det finnes ingen voldsomhet, intet grovt eller brutalt og heller intet ukontrollert kaos – selv i uordenen hersker orden.

(Oversatt fra tysk av Christian Jaksjø)