CD: Inside Out

Ørjan Matre (Aurora, ACD5065)
Lydskrift_2012_1_MN_Illustrasjon_1

Ingen kan, selv ikke ansatsvis, forutsi hvordan fremtiden for komponeringen i vestlige land kommer til å se ut. Ett virker imidlertid sikkert: Denne fremtiden vil ikke utspille seg på det store orkesterverkets domene. I Tyskland har det i de siste årtiene fortrinnsvis vært de store kringkastingsorkestrene som har bestilt nye verk av unge og gamle komponister, betalt akseptable honorarer, og som nettopp på denne måten har sørget for at komponistene intenst har kunnet beskjeftige seg med deres forhenværende paradegren, den symfoniske komponeringen. Om almenkringkastningen eller staten selv skal fremme den musikalske utviklingens videreføring; slike ødeleggende diskusjoner vil vel ikke noe vesteuropeisk land komme utenom i den nåværende globale økonomiske situasjonen, selv om utfallet av disse diskusjonene vil bli forskjellig.

Det finnes derfor stadig færre unge komponister som ser det som sin fremste oppgave å utvikle et eget språk og en egen forestillingsevne på orkesterpartiturets kompliserte, flerskiktede område. Oppgaven er i vår digitaliserte musikkverden, heller ikke takknemlig. Selv av den som vil være dristig og ny, forlanger ikke orkesterapparatet først og fremst dristige og nye idéer, men derimot overblikk over orkesterkulturens tradisjoner og sedvaner – ellers vil den oppvoksende komponisten med sitt partitur strande på musikernes motstand allerede under den første prøven. Musikkprogrammene og deres syntetiske klanger, derimot, motsier sine brukere kun sjelden høylytt. Derfor er forlokkelsen stor til å trekke seg tilbake til den digitale dagligstuen etter den første utmattende kampen på den orkestrale slagmarken.

Desto mer bemerkelseverdig er det derfor at den fremdeles påfallende unge norske komponisten Ørjan Matre (født i 1979) i mange år har skrevet musikk for stort orkester. Siden komposisjonsstudenten Matres orkesterstykke Attempted Birdhouse 2.1 fra 2003, inspirert av den amerikanske tegneseriefiguren Homer Simpson, er adskillige orkesterverker blitt til. Hvilken suverenitet og skapende frihet han på den måten har oppnådd, røper klarinettkonserten Inside Out fra 2010, som nå foreligger på en CD-plate med Bergen Filharmoniske Orkester ledet av Juanjo Mena.

Partituret utfolder seg langsomt, med en umiddelbar sanselighet som man legger merke til ved første gjennomhøring, og som i begynnelsen av det 20-minutters verket nok fremfor alt har å gjøre med de fine klangene fra klokkespill, bekkener og solostrykere. Likevel er ikke Matre noen overfladisk bløffmaker. Han iscenesetter klangene og konstruerer med dem en stort oppspent form. Når det også forekommer at han lar det omhyggelig utviklede materialet være, at han lar klanger svinge ut i generøst utkomponerte pauser, kort sagt: at han stoler på egenvirkningen, egenlivet til sine musikalske ansatser, kan man, når alt kommer til alt, sågar tolke det som et tegn på Matres kompositoriske modenhet.

Dette materialet er åpenbart utviklet med henblikk på soloklarinettens klanglige egenskaper, også selv om soloinstrumentet først kommer inn noe senere. Matre komponerer nettopp i begynnelsen i korte, klart fra hverandre avgrensede avsnitt, som til enhver tid driver begivenhetene fremover. Inndelingen i etterhverandre følgende avsnitt eller moduler, som alltid adskiller seg noe fra foregående avsnitt, denne inndelingen påminner om Morton Feldman, kanskje også om den musikalske formen i mange av Olivier Messiaens verker. Faktisk åpenbarer det seg i Matres musikk generelt et typisk fransk preg, som strekker seg som tradisjon fra Claude Debussy til Pierre Boulez: Bak et umiddelbart tiltrekkende, impresjonistisk klangfargespektrum skjuler det seg en forseggjort konstruksjon av mange nøye uttenkte, ofte polyfont førte og gjensidig fint reagerende enkeltstemmer. Derfor blir ikke denne musikken stående på stedet hvil – som man, med hensyn til åpningens impresjonistisk virkende klangfargemusikk, kanskje kunne tro – men skrider suksessivt frem som fortelling, og også inndelingen i strikte avsnitt blir gradvis avløst av et effektfullt-dramatisk musikalsk hendelsesforløp. Klarinetten utnytter derved dens spilletekniske muligheter med glissandi, store intervaller og andre effekter, fullt ut, og fungerer samtidig som stikkordsgiver for orkesteret: Dette bærer de av soloinstrumentet initierte idéene tildels avgårde i en ganske annen retning. I en tidsalder i hvilken den lineære fortellingen i tradisjonell forstand er fremherskende i knapt noen kunstform, forekommer denne varianten gjennomført konservativ. Naturligvis hører man hvor fortrolig Matre er med romantikkens og den klassiske modernismens orkestrale symfoniske komposisjonteknikker. I andre del av Inside Out åpenbarer likevel også ulempene ved denne kompetansen seg: Det konsistente symfoniorkestermediet foregir tydelig hørbart stykkets språk og forløp. Med de dramatiserende rytmene og de drabelige orkesterslagene kan dermed klarinettkonserten Inside Out likevel ikke innfri åpningens lovede fantasi- og nyhetsfylde.

Den som vil vite nøyaktig hvordan Matre med utganspunkt i klarinetten finner frem til sitt musikalske materiale for hele orkesteret, må lytte til det første verket på CD-platen: Prologue for soloklarinett (2010), spilt av Matres musikalske alter ego på denne CDen, klarinettisten Rolf Borch. Borchs klang, som i selve konserten virker noe nasal og stiv, er i solostykket av en tenkbart stor bøyelighet og fleksibilitet. Brudd, overganger mellom de helt til ytterlighetene uttømte tonehøyde- og lydstyrkeregistrene, synes han ikke å kjenne til. En av Matres egenskaper, som melder sin ankomst i det store orkesterstykket, viser seg her påny, og nesten enda mer virkningsfullt i dette lille solostykket: Matre kan helt uavhengig og uten å holde seg til noen av ny musikk-scenens sedvanlige fremgangsmåter, fremskape store former utav en nærmest klassisk estetikk. Hans byggesett later til å være lite, men velsortert: Tradisjonelle formskapende elementer som gjentagelse, variant og motsetning, innsetter han med lekende letthet. Komposisjonen utspiller seg fremfor alt gjennom de kontrasterende elementene til vilken klarinetten, med dens brede palett av muligheter, er kapabel til: på den ene side ekstremt raske bevegelser, rasende løp frem og tilbake mellom registrene, på den annen side stillstand på en enkelttone som Rolf Borch i all dens klanglige metthet lar svinge inn og ut – lytteren synes å kunne gripe tonen med hendene.

Av prologens figurer blir det også nok engang tydelig hvor klokt og fleksibelt Matre faktisk har arrangert det samme materialet av inn- og utsvingende toner, av triller og løp i Inside Out-konsertens orkestersats – materialet later til å være utvidet i en tredje dimensjon, inn- og utsvingningsforløpene blir i konserten til partiturets tema, med hvilket nå blir arbeidet bevisst. Her kan Matre muligens ha tatt et fransk forbilde som utgangpunkt: I CD-platens omslagshefte er det snakk om spektralisten og Messiaen-eleven Gérard Grisey (1946–1998) som antatt inspirator for Ørjan Matre, og vrengingen, hørbargjøringen av fysikalske inn- og utsvingningsforløp er et aspekt på hvilket parallellene mellom Matre og Grisey kunne bero. (Vel derav den valgte tittelen Inside Out – kun det siste skrittet, også å forme en ukonvensjonell storform ved hjelp av denne fremgangsmåten, klarer ikke Matre ta i denne konserten.)

Umiddelbart etter prologen følger en sang (Chant) for bassklarinett (Rolf Borch) og trombone (Marius Hesby), komponert i 2008. Her fjerner komponisten seg fra klarinettutgangspunktet sitt på en annen måte enn i Inside Out. Enda mer konsekvent enn der, arbeider Matre i begynnelsen av Chant med klart adskilte, korte avsnitt. Også her behandler Matre tradisjonelle formelementer med stor sikkerhet og troverdighet. Imponerende er hans eksakte kunnskap om bassklarinettens og trombonens spilletekniske muligheter såvel som evnen til via partituret å formidle sin idérikdom til fortolkerne. Forbindelsen mellom disse så forskjellige blåseinstrumentene vedblir i en kunstferdig og mangeskiktig svevetilstand. Trombonen besvarer indirekte bassklarinettens smidighet, Marius Hesby vet med hjelp av Matres komposisjon å bløte opp den naturgitte stivheten til sitt instrument – ved hjelp av virtuose forandringer av tonehøyde og klangkarakter og effekter med fluttertunge og overtoner.

CDen gir inntrykk av at Ørjan Matre som komponist foretrekker former som er spontane og musikantiske og som åpner seg umiddelbart for lytteren. Derfor står denne CDens eldste stykke, A leaf falls in loneliness, merkelig på tvers av resten. Edward Estlin Cummings’ dikt «l(a», eller «(a leaf falls on loneliness)», fastsetter en nokså esoterisk grunnstruktur for komponisten. Cummings lar treordssetningen «A leaf falls» grafisk synke ned mellom bokstavene i ordet «Loneliness» – løvfallets konkrete hendelse virker slik gjennom det abstrakte begrepet loneliness. For omsetningen til musikk velger Matre en absolutt tiltrekkende blanding av vokale, instrumentale og elektroniske klanger, som utvikler seg gradvis og organisk fra klang i retning av ren støy. Kanhende Matre her ble inspirert av Helmut Lachenmanns «Musique concrète instrumental», slik omslagsheftet mener å vite. Likevel: Det forblir uforståelig på hvilket plan musikken korresponderer med diktet. En smule rådløshet gjenblir også når man som lytter her ikke forventer at komponisten henfaller til filmmusikalsk mickey-mousing.

Med tankemessig konkrethet og musikalsk plastisitet, slik man så opplysende og nytelsesfullt opplever det i CDens verker, kommer Ørjan Matre her til kort. Å forbli fullstendig abstrakt i sitt musikalske konsept – det kan andre bedre. Matres mesterskap i omgang med det tradisjonelle instrumentariet og dets vokabular, viser seg imidlertid i ethvert av CDens øyeblikk.

(Oversatt fra tysk av Christian Jaksjø)