CD: Ni solostykker for ni fiolinister

Glenn Erik Haugland, Synne Skouen, Marcus Paus, Ståle Kleiberg, Ketil Hvoslef, Gisle Kverndokk, Jan Erik Mikalsen, Dagfinn Koch og Olav Anton Thommessen. (Norsk Komponistforening 2012, ACD5067)
Lydskrift_2012_1_BG_Illustrasjon_1

Mangel på moderne repertoar gjorde denne CD-en mulig og nødvendig, sier Alf Richard Kraggerud ved Barratt Dues Musikkinstitutt. Det er ikke mange stykker å velge mellom når konkurransene ber om et stykke fra det 20. eller 21. århundrets musikk. Dermed var rekken av bestillinger fra norske komponister i 2008 et etterlengtet bidrag til fiolinens litteratur. Ni av disse stykkene er nå spilt inn på CD og offentliggjort.De er frigjort fra å være en nødvendig ytelse i en konkurranse ment for et profesjonelt publikum og en jury. Den lovede berikelsen er todelt: det er de ni komposisjoner som ønsker å bli hørt, og det er ni fiolinister som ønsker å gjøre seg bemerket. Solistene som er samlet på denne plata er svært unge, de fleste av dem faktisk i tenårene, de har nylig deltatt i konkurranser og dermed hatt en grundig omgang med verkene før innspillingen.

Et stykke skrevet for konkurranse er ikke det samme som et stykke skrevet for en stor stjerne som skal spille i en stor konsertsal. Vanskelighetsgraden må være begrenset, og musikkens estetiske relevans kan være sekundær. I stedet er disse stykkene ment å demonstrere deltagerens evner. Det er passasjer der fiolinisten kan vise fleksibiliteten i venstre hånd, graden av kontroll i høyre hånd, dybden og rikheten i tonen, evnen til å forme og modulere klang samt utformingen av meningsfulle musikalske enheter. Dette er tilfellet for nesten alle stykkene samlet på denne CD-en. De er alle gode konkurransestykker.

Stykkene er, for det meste, ikke skrevet av komponister med internasjonal berømmelse, disse komponistene er en del av den sentrale strukturen ( tysk "mittelbau") i hjertet av et lands musikkliv, eller er unge mestere, som Jan Erik Mikalsen og Marcus Paus, begge født i 1979. De fleste av stykkene har valgt et enkelt emne eller en poetisk situasjon, dette gir de unge musikerne enkel tilgang til stykkenes semantisk kjerner. To stykker refererer til malerier av Edvard Munch. Marcus Paus´ The Ladies On The Bridge henspiller til denne gruppen hvitkledde kvinner med et sentralt motiv, motivet gjentas gjennom hele stykket, kontrastert av fanfare figurer og lyriske episoder, verket er faktisk skrevet som en rondo. Ståle Kleiberg velger en lignende tilnærming. Kleiberg tar for seg Munchs Aske og prøver å overføre maleriets resignasjon, melankoli og fortvilelse inn i musikken. Komponistene forstår musikk som et redskap for følelser og som et følelsenes språk. Dette er også sant for Dagfinn Kochs Carvings, med undertittelen To rediscover the song the soul once sung. Det er en sterk tro på kraften i sang, melankoli, repetisjon og tonalitet i disse stykkene, dette gir en lett tilgang fra musikkens emosjonelle siden.

Andre komponister har valgt temaer som ungdom og oppvekst. Dette gir de unge musikerne en sjanse til å forholde seg til musikken på en personlig måte. Through the looking - glass av Gisle Kverndokk benytter Lewis Carrolls figur Alice som utgangspunkt for å beskrive «overgang fra barn til ung kvinne» ved å skrive musikk som ser ting fra den andre siden av speilet, fra baksiden . If I am not for myself, who will I be?  spør Glenn Erik Haugland, og hinter til et gammelt jødisk dokument samtidig som han minnes sin egen kaotiske oppvekst, som han beskriver det. Haugland ser tilbake til da han var tretten, like gammel som fiolinisten Guro Kleven Hagen var da han skrev stykket. Olav Anton Thommessens Kyss på stranden i måneskinn går i samme retning, verket fokuserer et øyeblikk av skjønnhet og intimitet som ligger inn mot et ungt menneskes ønsker eller erfaringer.

De resterende stykkene på CD-en tar utgangspunkt i fiolinen. Give @lice different entries av Synne Skouen er en studie av fiolinens fire strenger. Skouen vier hver streng sin egen sats. Ketil Hvoslef må ha jobbet tett med en fiolinist for sin Fiolin solo II, det er utarbeidet personlig stil og virtuose muligheter innenfor dette ti minutter lange verket. Jan Erik Mikalsens Pieces for violin er en undersøkelse av fiolinen, verket er det lengste og mest utarbeidete på denne platen.

Spørsmålet gjenstår, hva forlater denne samlingen stykker lytteren med? Først av alt er det nødvendig å påpeke at dette er en unik mulighet for de unge musikerne til å presentere seg selv. De ni fiolinistene på denne CD-en viser en solid teknikk. Spillet deres er vakkert. Noen legger mer vekt på tonen, og utforsker mulighetene for slik å gi notene liv. Sara Chens tone er fantastisk, rik og dyp. Victoria Putterman spiller høytidelig men uten pretensjoner, hun lar instrumentet tale for seg selv. Guro Kleven Hagen spiller så fiolinen tilsynelatende smiler fra sin suverenitet i de høye registrene. Andre opptak virke mer prangende, som Sonoko Miriam Shimano Weldes tolkning av The ladies on the bridge. Bare et fåtall av fiolinistene er villige til å gi slipp, og risikere det skjøre. Dette gjør Christopher Andersen eller Melinda Csenki. Disse musikerne har tatt inn over seg ideene til avantgarden, de tar musikken forbi lydens skjønnhet og rikhet som musikkmaskinen fiolin etterlater seg.

Men hva med de stykkene? Er alle disse verdig en dokumentasjon for ettertiden? Spørsmålet er selvfølgelig feil. Verkene er skrevet av musikalske personligheter som arbeider innenfor en bestemt personlig stil. Og de ble skrevet for en spesiell anledning og en spesiell type musiker, den unge konkurransedeltaker. Allikevel, fra et komposisjonskritisk ståsted, må de ikke sammenlignes  Eugène Ysaÿes Sonatas, Luciano Berios Sequenza VIII, med John Cages Freeman Etudes, med Brian Ferneyhoughs Unsichtbare Farben ?

Poenget er at de aktuelle komponistene ikke utfordrer instrumentet. De spør ikke hva det er de skriver for. Hvordan instrumentet har blitt til denne usannsynlig konstruksjonen av tre og metall? Og hva det betyr å spille på en fiolin i dag?

I Norge har undersøkelser av fiolinen en sterk tradisjon. Med Ole-Henrik Moes arbeid og rehabiliteringen av Hardingfela, sist tydeliggjort i Lars Petter Hagens selvkritiske Hardingfelekonsert To Zeitblom, har norsk musikkliv mottatt minneverdig refleksjon rundt fiolinen. Verker som er skrevet i rondo form og holder på tonaliteten som om det var en gudegitt lov, hindrer det musikalske språket i å utvikle seg mot nåtiden. Spørsmålet er egentlig: Hva ønsker vi at en ung musiker skal befatte seg med når denne spiller et stykke samtidsmusikk? Spørsmålet om hva et instrument er, er et spørsmål avantgardens komponister har stilt seg, dette tvinger musikerne til å reflektere over sitt virke. Er ikke dette noe vi ønsker at unge musikere også reflektere over? Kunne ikke et konkurranseverk være mer grundig i å føre musikeren forbi hva han eller hun har lært?

Ikke alle verkene avviser denne ideen. I Hauglands og Skouens verk er det passasjer som gjør at musikeren må forlate sikkert terreng. Imidlertid er det bare ett stykke som utfordrer musikerens ferdigheter til et punkt der han eller hun kategorisk forlater det 19. århundrets lære. Dette er Pieces for violin av Jan Erik Mikalsen. I to satser lytter man i detalj til instrumentet. Fiolinisten, Melinda Csenki, født i 1992, som også har urfremført stykket, må akseptere at denne musikken ikke er der for at hun skal kunne skinne. Hun må innordne seg etter musikken. Det handler like mye om å være suveren som det handler om sårbarhet og skjørhet. Mikalsen er ingen revolusjonerende. Hans verk er fulle av konvensjonelle passasjer, kjente fiolinteknikker synes å komme på løpende bånd, og sekvensprinsippet med å gå fra A til B til C til D er tildels kjedelig. Likevel er det situasjonen han skaper, den søken og lengsel i en nesten intim kontekst, som gjør dette stykket verdt å lytte til, som gjør verket til noe annet enn et repertoarstykke for fiolinkonkurranser.

(Til norsk ved Christian Blom)