CD: A Tribute to the Northern Winds

Aulis Sallinen, Egil Hovland, Hugo Alfvén, Jukka Linkola, Olav Anton Tommessen, Ole Schmidt. (Simax, PSC1308)
Lydskrift_2012_1_MN_Illustrasjon_1

Å gjøre bruk av militære symboler og effekter i den vestlige verdens borgerlige hverdag er idag heller bannlyst. På en plate med et militærkorps ville man like fullt forventet i det minste en liten militær dekorasjon. Omslaget til platen «A Tribute to the Northern Winds» er likevel fritt for slikt. Man ser to nakne, formodentlig kvinneben med korte skinnstøvler i en genert krysstilling. Personen for øvrig beskytter seg under en stor, svart paraply. Den beskytter ikke bare for betrakterens øyne, men også for en uhyggelig skybanke som trekker over bildet. Forsvarets stabsmusikkorps er ikke særlig militant i sin forståelse av ideen om forsvar, snarere sivilt: De går ikke først og fremst mot fremmede makter – snarere mot dårlig vær.

Omslaget stiller lytteren inn på at militære assosiasjoner heller ikke i musikken spiller en vesentlig rolle. De norske stridskreftene presenterer seg på platen som en hær midt i et sivilsamfunn der det også er rom for den frie kunstneriske diskursen. Verkene, som stammer fra de siste 100 år, følger ikke først og fremst militærets estetiske retningslinjer. Riktignok  forekommer marsj og fanfare, hymne og koral, men dette utgjør ikke noe musikalsk sentrum det øvrige forholder seg til. Snarere blir besetningen ”symfonisk blåseensemble”, med de moderne blåsernes spilleteknikker, til en hvit projeksjonsflate for alle tenkelige musikalske stiler i det 20. århundre.

Først: For en tysker er dette uvanlig, og den første setningen i omslagsheftet kan ikke bli stående uimotsagt: ”Som i flere land – kanskje særlig i Storbritannia, Tyskland og USA – har en levende blåserkultur vokst frem i Skandinavia siden begynnelsen av 1900-tallet.” Nei, i Tyskland finnes det nettopp ikke en kultur for symfonisk korpsmusikk, i alle fall ingen som ville være sammenlignbar med den i Skandinavia, Storbritannia og USA. For hva kjennetegner kulturen i disse landene? Det er hvordan man har gjort den klumpete blåserklangen fruktbar innenfor en ambisiøs og mangfoldig kunstmusikksammenheng – vi snakker om messingklangen hinsides enhver militaristisk klisjé og melodisk sviske. Symfoniske korps av dagens størrelse – 30-40 musikere – oppsto riktignok fra Marching Bands også i USA og Storbritannia på begynnelsen av 1900-tallet. Men i disse landene behandlet komponistene denne musikkens opprinnelige militære formål med mye større frihet – de viktigste eksemplene er Charles Ives’ ”Variations On America” og Leonard Bernsteins ”Divertimento for Symphonic Band”. I Tyskland hadde man enten et glorifiserende (før 1918 og 1945) eller et hatefullt (etter 1918 og 1945) forhold til sitt militære, og tilsvarende et stadig krampeaktig og humørløst forhold til militærmusikken. Antakelig har det derfor i Tyskland knapt vært betydelige komponister som har skrevet for symfonisk korps, eller som av rang kunne måle seg ikke bare med Bernstein, Ives og Stravinskij, men også med amerikanske komponister med særlig interesse for dette formatet som Robert Russell Bennett og Fisher Tull. Desidert anti-militaristisk innstilte kompnoister som Paul Hindmith og Kurt Weill utgjør unntakene i Tyskland. Deres verk for korps motsetter seg faktisk enhver militaristisk assosiasjon og ønsker dette delvis bevisst. Den temmelig avslappede stilistiske åpenheten på den norske stabsmusikkens nye plate står i direkte motsetning til den tyske militærmusikkens vekt på funksjon.

Fellestrekket for de mest ambisiøse verkene på platen er en krevende kompositorisk problemstilling: I det øyeblikk den militære funksjonen bortfaller for det symfoniske korpset – og dermed klisjeer som marsj, fanfare, koral, hymne og sviskemelodi – , da må denne funksjonen erstattes av en tett musikalsk konstruksjon. Dette er særlig tydelig i den finske komponisten Jukka Linkulas (født 1955) Trompetkonsert nr. 2. Den som vil bli overbevist om et korps’ klanglige mangesidighet, burde begynne med å høre på dette stykket. Solisten Tine Thing Helseth fremfører solostemmen med trompetens sedvanlige prakt, men evner samtidig gjennomgående å fylle denne ”hvite” klangen som ofte kan kjennes merkelig hul. Ikke bare gjør den unge virtuosens prestasjoner på dette kraftkrevende instrumentet inntrykk, det gjør også hennes kloke fortolkning: Helseth har en klar forståelse for forløpet og kan tøye trompetens klang fleksibelt i de forskjelligste retninger – at instrumentet ikke taper sin egentlig arkaiske stivhet gjennom denne klangfantasien, er hennes fortjeneste. Hun benytter her en anledning som sjelden byr seg for trompetsolister gitt deres smale repertoar. Til forskjell fra den lille håndfullen kjente trompetkonserter, fra Joseph Haydn til Bernd Alois Zimmermann, kan hun her vise sin enorme kapasitet, uten at lytterne, trompetfansene, alltid mener å kunne vite bedre. Med satsene ”Cantando”, ”Ballade” og ”Ritmico” skaper Jukka Linkola på sin side stadig nye former for intelligent konstruert, klassisk kontrapunkt. Linkola løser dermed oppgaven med å skape en stor, symfonisk form uten strykerapparatet. Det er ikke akkurat noen liten bedrift: Et symfoniorkester kan ved hjelp av sitt teknisk fleksible strykerapparat omsette så godt som enhver musikalsk  idé og videreføre den uten vanskeligheter – et korps er derimot i mye større grad henvist til musikalske tenkemåter som eksplisitt tilhører blåserne og deres tekniske muligheter. I tillegg kommer hensynet til musikernes begrensede fysiske krefter. Korpsets ”strykere”, klarinettene, saksofonene eller bariton-hornene, er teknisk sett mer begrenset og samtidig mer klanglig present enn ”ekte” strykere. Det er knapt mulig å forme en betydningsløs klangtapet med dem. Alle figurer ligger der, nådeløst åpne. I et korpspartitur har alt på en eller annen måte betydning, står frem som på utstilling. Forsvarets stabsmusikkorps skaper likevel et flerskiktig og nyansert dynamisk register under sin mangeårige dirigent Ole Kristian Ruud. Han balanserer hoved- og understemmer suverent, uten at korpsets særegne gjenstridige klangvekt går tapt.

Med tanke på disse vanskelighetene, løser den norske komponisten Egil Hovland i verkene ”Fanfare og koral” og Festival-overtyre” oppgavene knyttet til det symfoniske korpset i en viss forstand på tilsvarende måte som Linkola. Også hos Hovland oppstår den symfoniske formen som resultat av et konsekvent og omseggripende klassisk kontrapunkt – og her er vel heller ikke Hovlands læreår på 50-tallet hos den berømte italienske kontrapunktiker og Schönberg-elev Luigi Dallapiccola uten skyld. Ved hjelp av denne teknikken konstruerer Hovland store sammenhenger. Han lar tre- og messigblåsere inngå i dialog, og fremstår dermed som en tilhenger av, riktignok moderne, men samtidig ganske klassiske formprinsipper. Ikke tilfeldig minner de ofte nokså skarpe og splittede frasene i dype og lyse instrumenter om orkesterverkene til moderne klassikere som Bartók, Stravinskij og Sjostakovitsj – komponister som tilsvarende ville skape storeformer hinsides den romantiske klisjeen med strykerdominerte symfoniorkestre, og som også på samme måte grep tilbake til så vel rytmisk finesse som gamle teknikker som kontrapunkt, fuge eller passacaglia.

Derfor er det heller ingen tilfeldighet at Ole Schmidts verk for korps heter ”Hommage a Stravisnkij”. Sitatene fra berømte Stravinskij-verk som ”Vårofferet” eller ”Historien om en soldat” er lette å kjenne igjen, men de stikker knapt ut i forhold til verkets samlede stilistiske uttrykk. For Schmidt har et noe uspesifiert og musealt forhold til korpsets tørre klang og de dertil egnede komposisjonsteknikker.  Uttrykket har røtter i 20-årene og befinner seg et eller annet sted mellom Darius Milhaud, Igor Stravinskij og Kurt Weill. På den annen side er det å presentere helt nye uttrykk ikke den norske stabsmusikkens ambisjon. Den som forventer noe slikt, går imidlertid glipp av hvordan korpset treffer blåsernes uttrykksmuligheter på en prikk, for så å utforske dem til bunns. Dette gjør platen verdifull. Den tilbyr den sjeldne mulighet det er å høre et europeisk opptak av et profesjonelt korps, og den kan derfor tjene de tallrike amatørkorpsene som ledetråd for hva som er mulig å få til på dette musikalske området.

(Oversatt fra tysk av Emil Bernhardt)