CD: Wire and String

Rolf Wallin (Simax, PPC9063)
Lydskrift_2013_1_BG_Illustrasjon_2

Svært få komponister skriver mer radikal musikk etter hvert som de blir eldre. Det motsatte er vanligvis tilfelle. Det man utforsker i ung alder, kan være viktig for å bygge et omdømme og utvikle en personlig stil, men jo eldre en komponist blir, jo mer tilbøyelig er han til å legge modernismens tøv til side og hengi seg til seriøs musikk som gir mer varig anerkjennelse.

Rolf Wallin er avgjort en komponist som er blitt mildere med årene. I teksten Avant-garde, Ghosts, and Innocence uttrykte han til og med ønske om å kunne slappe av estetisk og ikke lenger være underlagt noe ubetinget krav om fremskritt.[1]

På samme måte som motforestillingene Hans Werner Henze reiste i diskusjon med Pierre Boulez noen tiår tidligere, spør Wallin: Hvilken vei er fremover? Vi kan selvfølgelig ikke bestemme at fremskrittet skal gå i en viss retning. Hvilken som helst retning en komponist måtte velge å bevege seg i, er et skritt fremover, uansett hvor han er på vei hen. Så Wallin har i noen år nå «løsnet på en begrensende holdning til hva som blir ansett som ‘gammeldags’».[2] Som et resultat av dette er verkene hans blitt litt mer fornemme, på godt og vondt.

Etter å ha gjort seg tilgjengelig for tendenser i samtidsmusikken som ikke er så modernistiske, lykkes færre komponister med å holde sitt virke i balanse. Anerkjennelse fra et publikum som betaler godt, høyere honorarer, flere tilhørere, mer komfortable hoteller, mer berømte dirigenter, solister og orkestre – alt dette holder komponisten fanget. Han vil til sist bli en som tror på bourgeoisiet og hva det har oppnådd og forsvarer dets ferdigheter som sine egne. Få komponister unnlater å gå i denne fellen, og det er mulig jeg roser ham for sterkt, men Rolf Wallin er tilsynelatende en av få komponister som har nådd en viss alder, som blir framført på abonnementskonserter og i store konsertsaler, men som ikke har glemt fullstendig hva musikken hans i første omgang handlet om.

Når det er sagt, er det viktig å påpeke at Wallin ikke virkelig har fordypet seg i radikale eksperimenter tidligere. Likevel har han arbeidet med begreper om fraktaler eller fuglesang i musikk, samt lignende måter å transformere ideer til lyd på som ligger hinsides ren introspeksjon og ekspressivitet. Selv i dag betrakter han et musikalsk verk som en organisme i seg selv som kan frigjøre seg fra komponistens vilje: På samme måte som en tiger ikke kan forstås som noen form for beskjed, men likevel blir beundret og betraktet, tilegner stykkene hans seg en status som minner om den et stykke natur har.

På denne måten har ideen om opprinnelse også blitt viktig for Wallin. Et av instrumentene som vitner om en viss grad av noe sofistikert, er hardingfelen, som i dag nesten er blitt en klisjé i samtidsmusikk fra Norge. Wallin har arbeidet med felen av og til, i det elektroakustiske stykket Strøk (1989) og igjen i Imella (2006) for fele og sinfonietta. Imella er det første av tre Wallin-verk som Bodø Sinfonietta i 2010 spilte inn og ga ut på CD i 2011. Imella er nesten en prototyp på Wallins senere musikk. For det første er det instrumentet og utøveren, som Wallin gir stor plass, ikke så mye for at hun skal vise seg frem, selv om dette aspektet ikke kan utelukkes helt, men også fordi Wallin har en tro på at musikken hans bør påvirkes av andre kunstneriske uttrykk. Og slik begynner Imella, nesten som en skapelsesmyte, med tonegjentakelser og enkle figurer som gradvis vokser til mer folkemusikklignende motiver. Orkesteret skaper omgivelser der soloen kan utfolde seg i all sin kunstferdighet; og fortsatt spiller orkesteret røft og kornete, noen ganger til og med rystende. Wallin etablerer en sammenheng mellom lyden fra hardingfela og avantgarde-lyden av sinfoniettaen som blir meningsfull gjennom å vise mulige kontaktpunkter. Det kan være sterkt og uutholdelig, som i den repetitive midtdelen av stykket, eller utsøkt vakkert som i øyeblikket av skjør, krystallinsk skjønnhet mot slutten. Til forskjell fra yngre komponister som Øyvind Torvund og Lars Petter Hagen, hvis forhold til norske folkemusikkinstrumenter er mye mer reservert, etterstreber Wallin å smelte de to tradisjonene sammen og lager en merknad om å gi solisten, Susanne Lundeng, stor frihet i framføringen av stykket, ved å unngå å definere stemmen hennes fullstendig på forhånd.

Det interessante med Wallins nyere stykker, er at selv om han hevder at han ikke lenger er avhengig av hjelpemidler som fraktale strukturer, minner musikken hans fortsatt om dem; den inneholder en viss måte å skape musikalske gester på som også finnes i arbeidet til Francesco Guerrero eller tidligere verk av Julio Estrada, med forkjærlighet for virvler, glissandi og grove klanglige overflater. Dette er også tilfelle for CDens andre stykke, The Age of Wire and String (2004), skrevet etter å ha lest Ben Marcus’ roman ved samme navn. Marcus beskriver en verden der naturlover synes å være opphevet, en tilstand som minnet Wallin om samtidsmusikkens. I åtte korte satser for ensemble skaper Wallin situasjoner som stiller ut avgrunner og utkanter som det 21. århundre har gjort tilgjengelige. Han arbeider med avantgardens ødelagte lydkvaliteter, med psykoakustiske effekter som dobbeltroterende skalaer i høy hastighet, men også med gripende gester som de melankolske pianofigurasjonene i høyt register i øyeblikk av sentimentale minner. Det kortvarige i satsene, den klanglige sammenhengen innenfor hver sats lar musikken fremstå som en serie stykker som følger et skuespill eller en film.

Det siste stykket på CDen er en tonesetting av tre dikt av Rainer Maria Rilke, skrevet for klaver i 1994 og arrangert for sinfonietta i 2007. Diktene handler om kjærlighet, religiøs ekstase og død. Som følge av lied-formen, det nokså tradisjonelle omrisset av diktene og den originale besetningen for stemme og klaver, er Drei Gedichte von Rainer Maria Rilke antakelig det mest konvensjonelle stykket på denne innspillingen. Der Imella og The Age of Wire and String prøver å åpne en musikalsk horisont, virker horisonten trangere og mer lukket i disse stykkene. Bølger av kjærlighet og smerte, flimmeret av den ekstatiske erfaringen, de dype cymbalene og det langsomme tempoet i en sang om døden åpner, selv om stykkene er godt formet og godt notert, ikke noen dører.

Ser man på CDen som helhet, kan det virke som om den er laget vel så mye for ensemblets skyld som for komponisten. Bodø Sinfonietta får vist sine ferdigheter ved å framføre en av Norges mest fremgangsrike og internasjonalt kjente komponister, ikke dermed sagt at det også finnes en dyp beundring for Wallins musikk fra musikernes side. Bodø Sinfonietta spiller plettfritt og dyrker en nokså moden stil og klang. Denne innspillingen handler ikke om å ta risiko eller spille som en gal på et instrument, men om å tolke Wallins partiturer på en redelig måte. For Wallin gir det mulighet til å få utgitt tre verk som ellers kunne ha blitt betraktet mer som et sidespor på verklisten hans. Og lytteren? Særlig felekonserten, men også skjønnheten i øyeblikket i The Age of Wire and String er ikke bare en glede å lytte til, men også tilfredsstillende som forsøk på å gi et svar på hva det å komponere samtidsmusikk i det 21. århundre kan sies å handle om.

(Oversatt fra tysk av Hild Borchgrevink)