Kenneth Karlssons piano

(CD: The View Was All In Lines; Kenneth Karlsson; 2L-085-SACD)
Tirsdag, 10 September, 2013
Lydskrift_2013_2_MØ_Illustrasjon_1

For en klaverelsker er The View Was All In Lines en fabelaktig plate. Først og fremst spiller Kenneth Karlsson veldig bra. Fra tilslørte klanger i bunn- og mellomregisteret til briljant og glitrende diskant, med sterke melodiføringer også der man ikke venter det. The View benytter hele registeret, bokstavelig talt, og viser pianoet som en levende organisme: Det strekker og krummer seg, brøler, hvisker og synger under Karlssons målbevisste spill.

Innholdet er også interessant. Karlsson har invitert Asbjørn Schaathun og Rolf Wallin til å skrive musikalske kommentarer til Arnold Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke, opus 19. Schaathun og Wallin har komponert tre hver, og stykkene er satt sammen til et større Zwölf kleine Klavierstücke, der de nye komposisjonene er plassert mellom Schönbergs opprinnelige. Konseptet er artig, om enn ikke så viktig; som Schönberg skrev sine miniatyrer på én dag, den 19. februar 1911 (med unntak av det siste, som ble føyet til noen måneder senere), ble også Schaathun og Wallin utfordret til å skrive sine tre på like kort tid. Sammensetningen av nye komposisjoner mot gamle og velkjente er alltid farlig, fordi det ubønnhørlig fører til sammenligning av verk, stil og ikke minst kvalitet. Men både Karlsson, Schaathun og Wallin skal ha for forsøket, som i det minste tilfører nye perspektiver på både Scönberg og hans yngre kolleger.


Pedagogikk

Selv om noen av dem er spennende også i seg selv, er det morsomste å høre Schönbergs stykker satt i relieff. Mot Wallin og Schaathuns klanglige utgangspunkt, der den musikalske utviklingen i stor grad er bygget på gjennomgripende dynamiske utvidelser og sammentrekninger, kommer Schönbergs mylder av selvstendige motiver, idéer og stemmføringer mer til sin rett. Sammensetningen understreker det ekstremt konsentrerte i Schönbergs miniatyrer, som, hørt alene og kanskje for første gang, kan virke minimalistiske og nærmest enkle, men som i virkeligheten er breddfulle av poengtert, flerstemt informasjon.

I dette perspektivet blir opplevelsen av både Wallin og Schaathun skuffende endimensjonal. I motsetning til der de får utfolde seg alene, som Wallins deskriptive Seven imperatives og Schaathuns stil-lekende Stravinsky goes Bach and Schaathun goes Frescobaldi, hvor de selv setter rammene for den musikalske utviklingen, blir de i Zwölf kleine Klavierstücke tvunget inn i et forløp som i dets komponistblanding virker usammenhengende og oppkonstruert. Og fordi Schönbergs stykker er utgangspunkt og referanseverk, må det dessverre gå utover Wallin og Schaathun. Selv om kommentarkonseptet er interessant ser jeg egentlig liten grunn til å integrere disse stykkene så nært at de skal utgjøre ett verk. Resultatet blir riktignok noe friskere ører i møte med Schönberg, men det fungerer mer som et pedagogisk prosjekt en som et selvstendig kunstnerisk verk. Kanskje hadde Wallin og Schaathuns arbeider fått mer kunstnerisk tyngde om de hadde stått for seg selv – gjerne som kommentarer til Schönberg, men i situasjoner der hver komponist hadde kontroll på sitt eget kunstverk.

Det er fristende å hoppe til CD-ens siste spor, der Karlsson spiller Schönbergs seks stykker etter hverandre, med mer presisjon, nyansering og skjørhet – og befriende mindre pedal – enn han viser i Wallin og Schaathun.


Klang

CD-en åpner med Rolf Wallins Seven Imperatives, syv små karakterstykker skrevet som musikk for dansekompaniet Carte Blanche. Verket er retorisk og gestisk på en gang, med de beskrivende titlene «Seek», «Push», «Sink», «Spin», «Stab», «Lean», og «Quit». De står trygt også på egne ben, og føyer seg inn i miniatyrtradisjonen som også Schönbergs klaverstykker står trygt plassert i. Hver for seg er de skarpe og finurlige oppfordringer til aktivitet (opprinnelig skrevet til dans), og til sammen utgjør de et fint lite narrativ. En del dveling på lange etterklanger virker etter hvert litt påtatt, og sauser til en del av de fineste motivene og figurene. Som helhet er det imidlertid variert, interessant og tidvis veldig, veldig vakkert. Noe av det samme gjelder for Wallins Etyde nr. 3, som med sine sprø dryss av lyse toner blandet med dype, myldrende bassfigurer, løses litt opp av for lange dvelinger i klangen fra flygelet, og hindrer følelsen av enhet.

Musikalsk er det Asbjørn Schaathuns Stravinsky Goes Bach And Schaathun Goes Frescobaldi som skiller seg mest ut – et stilblandende ministykke som blander bruddstykker av bachske ostinater med renessansekadenser. På en måte fungerer det som et friskt avbrekk fra det fritonale språket som preger resten av platen, men det blir likevel stående som en liten øvelse for seg selv, uten noen klar kobling til de andre verkene. Da er Schaathuns Transcriptions Of An Unknown Symphonyen mer naturlig utvidelse av de moderne miniatyrene – selv om det med sitt drøye kvarter er monumentalt i forhold til småstykkene, og krever en helt annen type lytting. Linjene er lenger, og motivene har plass til å utvikles og dveles ved. Referansen til klavertranskripsjoner av orkestrerte verker tydelig også musikalsk, for store deler av stykket er preget av en noe upianistisk klangbehandling der man får følelsen av at fargespillet ville vært tydeligere i orkestrert versjon. Samtidig er øyeblikk av virtuoseri og et par utpreget vakre, melodiske vendinger nok til å holde på interessen og skape en nærhet i et stykke som gjennomgående er preget av en viss avstand til materialet.


Klaverets grunnelementer

The View Was All In Lines er kanskje ment å trekke linjene mellom Schönberg, Wallin og Schaathun. Men det som egentlig holder dette programmet sammen, er klaveret. Schönbergs seks miniatyrer er, foruten et betydningsfullt skritt fra senromantikk til modernisme, en fantastisk tilnærming til klaverets grunnelementer: anslag og klang. Og det er komponistenes – og pianistens – varierte utforsking av disse, heller enn tonespråk, form og komposisjonsteknikk som er den gjennomgående linjen det er mest interessant å se etter.