Lille, store «Khairos»

Oljeoperaen «Khairos»’ politiske budskap er så påtrengende og gjennomgripende at det er vanskelig å finne rom for tolkning
Torsdag, 12 September, 2013
Lydskrift_2013_3_MØ_2_Illustrasjon_1

Foto: Erik Berg/Den norske Opera & Ballett

Det er en storartet idé: Khairos er Norges parallelle univers, og karikerer materialismen, oljeavhengigheten og den påtvungne kortsiktigheten som preger samfunnet som helhet, samtidig som den trekker frem usikkerheten, tvilen og ubehaget hos enkeltpersoner. Den tegner et ambisiøst portrett av den dissonansen som bor i ethvert moderne menneske, og tar for seg forholdet mellom individ og samfunn, mellom kunsten og livet, og mellom nåtid og fremtid.

Helt kort: I petrokratiet Khairos er Godpa statslederen som lar seg, og landet, styre av oljebransjens allestedsnærværende representant Alun O. All. I Khairos bor også pianostemmeren Bo med sin supersensitive hørsel, som etter et uaktsomt drap på en bråkete renholdsarbeider blir dømt til å arbeide offshore på en av plattformene. Her møter han CO2-fangeren Bea, og sammen prøver de å hindre at Godpa og Alun går løs på alle oljebrønnene – for den fintfølende Bo aner at det kan bære helt galt av sted. (Det gjør det også.)


Varsku!

Khairos er på mange måter en hyllest til kunsten. Eventyrets helt, Bo, er den lyttende kunstneren som ved hjelp av sine ekstra store ører og ekstraordinære lytteevne, kan høre farene som ligger knyttet til å bore i den største og dypeste av oljebrønnene, symbolsk oppkalt etter tragediens muse, Melpomene. Når Khairos’ andre innbyggere danser i ring under kvasi-religiøse mantraer som «selvferd er velferd» og «be bønnen høyt, gjør brønnen dyp», og går til nattverd for å bli dynket i olje, er Bo en bekymret familiefar, den følsomme mannen, han som ser ting annerledes, men som ikke blir hørt. Budskapet er tydelig, på mange måter overtydelig: «Varsku!», roper Bo, men scenens petrokrati lytter ikke. «Varsku!», roper operaen Khairos, men lytter vi?

Både i Torgeir Rebolledo Pedersens libretto og Kjersti Horns regi er dette budskapet så gjennomgripende at det er vanskelig å finne rom for egen opplevelse og tolkning. Åpenbare visuelle metaforer som at statslederen dildosodomiseres av oljebransjen, og at kunstneren bindes og knebles, paret med uironiske, kapitalistiske kamprop med bokstavrim, er bevisste virkemidler – men som også oppleves som påtrengende moraliserende. Khairos balanserer på grensen til en slags aggressiv selvgodhet når den utroper seg selv til klarsynt varsler, og publikum til ureflekterte, materialistiske flokkdyr som må vekkes med smell og fyrverkeri. I beste fall kan den håpe på nikkende bifall fra allerede enige kunstnersjeler i publikum som ser seg selv i Bo. I verste fall kan den støte fra seg det engasjementet den egentlig håper å skape.


Tid til å lytte, tid til å tolke

Ikke bare forestiller Khairos Norge; den direkte handlingen sammenfaller også fullstendig med saken om oljeboringen i Lofoten. Oljeindustrien i Khairos er i full drift, og spørsmålet er om myndighetene skal gå løs på de siste brønnene. Diskusjonene som tas opp rundt dette er de samme vi har sett gjennom protester, konsekvensutredninger og folkeaksjoner, så det politiske budskapet er mer enn kjent fra før. På en måte er det synd, for det lukker budskapet mer enn det åpner. Operaens kunstneriske uttrykk blir plassert i et ganske flatt én-til-én-forhold til det politiske. I stedet for å skape et åpent klangrom til de følelsene av uro og usikkerhet som mange bærer på, blir det som skjer på scenen nærmest en dramatisering av ting vi allerede vet, standpunkter vi allerede kjenner.

Da er det musikalske langt mer interessant. Knut Vaages musikk er dramatisk og illevarslende, men mye mer nyansert enn både libretto og regi. Små, nærmest kortpustede melodiske stubber av punktert rytmikk preger sangerne, og vedvarende høyt tempo i orkesterets mellomstemmer (selv i rolige partier som «kjærlighetsarien» mellom Bo og Bea) gir et stresset og støyende uttrykk som til en viss grad kler de moderne omgivelsene. Når så gjenferdet av den druknede dykkeren Atlantis stilner støyen med sin langsomme, elektroniske og undersjøiske lydmaling gjennom en dykkermaske, er bruddet kjærkomment. Først da, fritt for sceniske overdrivelser og politisk overbevisning, får en stakkars innbygger, unnskyld, publikummer, tid til å lytte, tid til å tolke. Ironisk nok er sangen til den druknede Atlantis det eneste som ikke drukner i det man må kunne kalle en overflod av sceniske, metaforiske og til dels musikalske overdrivelser. Han er også den eneste figuren som ikke fremstår som en karikert representant for børs eller katedral.


Ubehagelig trussel

Ved siden av Atlantis er det noen flere spennende momenter som gjerne kunne vært mer utviklet. De sentimentale henvisningene til forgangne tider gjennom nostalgiske sitater fra filmklassikere som Casablanca, klassiske operaarier og dekadente fin-de-siècle-snutter av Satie, antyder et mer komplisert forhold mellom fortid og nåtid enn hva de boresugne innbyggerne av Khairos først gir inntrykk av. Godpas frydefulle og skrekkblandede dvelen ved informasjonsteknologiens makt gjennom variasjoner av utbruddet «et tastetrykk» gir også en interessant dramaturgisk (og musikalsk) nyanse. Og på det mer overordnede plan: Operaen er preget av en uvanlig sterk vilje, nærmest ungdommelig, og på grensen til naiv, med et brennende ønske om å delta, engasjere, og tråkke ut av seg selv; at den ikke helt får det til er ikke avgjørende for uttrykket.

Khairos er provoserende, men ikke helt på den måten som synes å være meningen. Operaen leverer et glassklart angrep på det samfunnet som bygges på oljeplattformer, og trusselen i at Bo og Bea dør forgjeves i forsøket på å redde Melpomene er unektelig ubehagelig. Også innbyggerne i Khairos fnyser av Bo i stedet for å lytte til ham. Men det er vanskelig å provoseres på Bos vegne. Det overtydelige budskapet, de karikerte personene, og pekefingeren som stadig lurer under overflaten, skaper en avstand til dette som burde være så nært, og gjør Khairos’ gjennomslagskraft mye mindre enn den store idéen tilsier. Det hadde vært interessant å oppleve denne bastante operaen i en mer subtil regi, der flere av mulighetene og nyansene i både tekst og musikk fikk større rom for tolkning. Det ikke utenkelig at det kan ligge mer i Khairos enn hva som kommer til syne på Scene 2 på Den Norske Opera og Ballett.