The Man With the Buddha Smile 100 Years

– Living in a cage or living with CAGE that is the question

Tre måneder før John Cage så dagens lys I Los Angeles feiret hele den buddhistiske verden en helt spesiell Vesak-seremoni: 2500 - årsmarkeringen for Lord Buddhas opplevelse av frigjøring og opplysning under Bodhi-treet. Jeg fikk anledning til å delta i en lignende seremoni i Bangkok, 100 år etter. Nå vet jeg ikke om Johns foreldre kan ha vært ute på Los Angeles gater og opplevd prosesjonen, sikkert ikke særlig lydløs, som gikk ut fra byens første Zen-tempel Kayasan, etablert samme år i millionbyen.

Her er ikke stedet for å diskutere pre-natal musikalsk påvirkning. Istedet kan det være på sin plass å påpeke i hvilken grad orientalsk tankegang, særlig buddhistisk livsfilosofi, i løpet av Cage sin levetid fikk fotfeste i byen. Idag regnes Los Angeles som knutepunktet for buddhismen i USA med sine 145 sentre og 70 000 praktiserende buddhister. Det gjelder både de Zen inspirerte sentrene knyttet til japanske miljør og Vipassana Insight Meditation sentrene.

Min ringe kjennskap på dette område har sin kilde i de skrifter jeg fant for et kvart århundre siden i Burma i forbindelse med opptak av munkeresitasjon inbefattet en meget kort gjestetilværelse i et kloster på Sagainghøyden nær Mandalay. Her fant jeg en forståelsesnøkkel ikke bare til tradisjonsmusikken jeg senere skulle møte i Sør - og Sørøst-asia, men i like stor grad til prosesser og fenomener i samtidsmusikken fra Schoenberg og fremover. Og her kommer altså Schoenbergs elev John Cage til å stå sentralt. Hvilket bur var det egentlig musikken søkte å komme ut av?

Svaret fant jeg i Schoenbergs tekster til Der Jakobsleiter (1917) «Herre, befri oss fra de følelser som bare viser tilbake på oss selv» . Bønnestigen som Balzac nevner i sin roman Zeraphita forbinder oss med en ny åndelig verden som mottar oss som regenererte, hele mennesker befridd fra angsten som jo hadde vært et hovedtema i ekspresjonismen, enten det gjaldt musikk eller billedkunst. Utgangspunktet for komponistene i det første tiåret av det 20. århundre hadde jo nettopp vært erkjennelsen av en krisetilstand i en tid med aksellererende oppløsning av de faste verdisystemer med tiltagende fremmedgjøring og menneskelig isolasjon.

Gjennom Balzac kom Schoenberg under innflytelse av Swedensborgs religiøse filosofi som speiles i denne unike teksten.

«Herr, lass und eingehen, aufgehn in Ganzen
Erloese uns von unsrer Einzelheit!
Nimm un sab di Gefuehle, die uns auf uns verweisen!
Lass uns wieder ein Ganzes werden,
Mit jenem Ganzen, desse Teile wir jetzt sind.
Herr, nimm uns gnaedig zu Dir».

Denne formidling av endelig frigjøring formidles gjennom en tidsopphevende reorganisering av kromatisk splittede emosjonsenheter i tolvtoneteknikkens frigjøringssystem. «Zum Raum ward mir die Zeit» (Wagner, Parsifal).

Zuzuki, Cage`s store inspirator, så også Swedensborg som åndelig forbilde: «For you Westerners it is Swedenborg who is your Buddha. It is he who should be read and followed» Det hersker vel liten tvil om at buddhismen slik kom til å stå fadder for tolvtoneprinsippet og at Cage her fullfører Schoenbergs prosjekt.

Det dreier seg altså om et frigjøringsprosjekt med en klar estetisk komponent.

Og det er her Vipassana skriftet kommer inn I bildet. Passana betyr egentlig å persipere. Vi kan bety gjennomskue eller, i et Buddhistisk perspektiv, å kaste av seg mayas slør, illusjonen.

Utgangspunktet for Transpersonal Psychology bevegelsen er nettopp dette. Jeg siterer fra deres webside «Enten vi erkjenner det eller ikke, er vi fanger av vårt eget sinn, fanget av en vedvarende indre fantasidialog som skaper en altoppslukende illusjon eller maya».

Men vi kan også bety det samme som det engelske dis, det vil si å oppfatte og sanse fenomener som separate komponenter, en intensiv, dyp og umiddelbar innsikt bortenfor tanke og forklaring.

Buddhistisk persepsjonspsykologi dreier seg altså om umiddelbar sansning i øyeblikket. Å være i nuet uten å sammenligne med det forgangne eller antisipere det kommende. Denne frigjøringsprosessen antisiperes slik jeg ser det musikalsk i Schoenbergs orkesterstykker opus 16 (1907) Vergangenes, lengselen mot det forgangne, Vorgefuehle, lammende redsel, forutanelsen av en kommende katastrofe som Adorno tilskriver Schoenberg – og overvinnelsen Farben med den tidligere poetiske tittel Sommermorgen an einem See.

Nå vil vel mange betvile at Schoenberg selv maktet å følge opp denne frigjøringsprosessen og peker heller på Joseph Mathias Hauer og hans tolvtonespill. I Christian Scheeds portrettering oppnår Hauer nye høyder av musikalsk sublimitet ved å gi avkall på pathos. Denne musikken kjenner glede, lekenhet og sprudlende humor, eller som en lytter engang uttalte det, «I felt alert, calm and clearheaded».

I utleggelsen av Vipassana skriftene påpekes denne overvinnelsen av ekspresjonismen slik:

«Å bevisstgjøres om et fenomen før det overlagres av forestillinger er å oppfatte virkeligheten som den er i sin opprinnelige tilstand».

Og videre  «øyeblikk til øyeblikkserfaringene av rå sansedata. Farger, lyder og  dufter som hjernen fortløpende registrerer, det er dette den ultimate virkelighet referer til. De berøres ikke av navn eller assosiasjoner som knyttes til dem» Og så kommer et grunnleggende råd: «La de konvensjonelle betydninger være der, men ignorer dem»

Og her åpner tekstene for en ny lytterestetikk: «Ikke å forbli i vedvarende fascinasjon av det skjønne eller forkastelse av det heslige, men å bevare en uendelig åpenhet».

Ja, her åpnes det for et langt videre musikkestetisk felt. Noen av oss husker kanskje Nam June Pajks sjokkforestilling på Kunstindustrimuseet og det manifestet Heinz Claus Metzger leste. Manifestet var kyttet til Pajks kunstneriske virkeliggjøring av den koreanske, og vi kan gjerne si asiatiske, estetiske triade: Det skjønne, det heslige og det komiske. Cage peker på innflytelsen fra Zen:

«The taste of Zen for me comes from the admixture of humor, intransigence and detachment».

Nettopp i forkastelsen og sammenbruddet av en forordnet stilistisk renhets- og enhetsdyrkelse, som i høy grad hadde karakterisert en europeisk diskriminerende og man kan gjerne si rasistisk ekskluderende kunstestetikk, ligger på europeisk grunn tilnærmingen til en buddhistisk estetikk.

Humor, ja. Mozarts og Cages smil og latter avslører deres Buddhanatur. Og så får vi ikke glemme Charles Ives, tidløs og revolusjonær, åndelig og konkret, kosmisk og komisk som med sine musikalske citiscapes nettopp antisiperer den lekne åpning mot virkeligheten vi møter hos Cage. Som Ives sier: «Music is life». Og her møter vi igjen sammenbindende tråder. Som Ives var Zuzuki influert av New England transcendentalismens åndelige perspektiv.

Heslighet, ja. Murray Schafer, Soundscapebevegelsens far, med Ives ,den amerikanske samtidsmusikkens far, som tydelig forgjenger uttrykker det slik: «Lydlandskapet er intet tilfeldig biprodukt av samfunnet, men istedet en bevisst konstruksjon av dets skaper, en komposisjon som skiller se ut like mye for sin skjønnhet som for sin heslighet».

Og i og gjennom alt dette ligger fornemmelsen av skjønnhet- en annen transcenderende skjønnhet som ikke vil kunne persiperes uten mot denne bakgrunnen.

Cages fortjeneste uttrykkes slik av de nye gruppene som arbeider i feltet Sonic Action Design: «John Cage’s long standing understanding of composition as the organization the entire field of sound, presents a model that frees sound from its subservience to the phenomenon of music».

Vår gode venn Arne Nordheim undret seg over om Beethovens tilstand skyldtes at noen hadde helt suppe i hørerøret. Kanskje kan vi bruke Cagejubileet til å stille oss selv et kritisk spørsmål: Har vi musikkpedagoger og musikkforskere gjort oss skyldig i en musikalsk be-døvelsesprosess?

Har vi helt hjemmekokt musikkhistorisk suppe i våre studenters hørerør så de ikke er istand til å ferdes i disse åpne lydlandskaper? Er det disse konvensjonelle betydninger buddhistisk persepsjonspsykologi anbefaler å la ligge til fordel for en overskridende og umiddelbare persepsjon? Burde vi heller som den buddhistiske persepsjonspsykologi antyder ha bevisstgjort før fenomenet overlagres av konvensjonelle forestillinger. Og er dette del av den nødvendige kurskorreksjon vi kan se innen musikkvitenskapen idag? Jeg sier ikke at musikkens forestillingsverden ikke må diskuteres både i historisk og samtidig sammenheng. Det må den i høy grad. Men lytteropplevelsen er og må bli primær. Trenger vi derfor også hørelærens befrielse, en åpning av våre studenters ørekanaler mot dette «entire field of sound» som var selve forutsetningen for utviklingen av musikalitet som bidrag til menneskets overlevelseskompetanse, enten det nå gjaldt orientering eller kommunikasjon i skogens eller kystens lydlandskaper. Tenkte du på det mr. Seashore? Jeg har før pekt på misbruket av Seashoretestene ved Mjøns biologiske laboratorium på Vindern. Disse ble gitt i den hensikt å bevise den nordiske rases overlegne musikalitet. Ta heller musikkstudentene ut i Borneos regnskog og test deres musikalske overlevelsesevne. Musikalitet, som jeg forklarte i min artikkel Musikk i Regnskogen, lå i å kunne ta inn hele naturens lydlandskap, det sonisk designerne kaller «the spatio-temporal organization of acoustic phenomena». Disse utrolige felter av hi-fi musikalsk kommunikasjon hvor hver dyreart innklusive mennesket må finne sin egen musikalske bølgelengde for å kunne overleve. Det gjelder å kunne registrere og identifisere en rekke lydkilder og deres eksakte skiftende plasseringer i det som ennå er igjen etter menneskets herjinger i naturens musikalske resonanskammer. Mon tro det ikke også gjelder overlevelse i dagens byjungel.

Living in a Cage or living with Cage that’s the question.

Cages musikk kan vel for mange i utganspunktet forekomme som An Unanswered Question eller A Music of Questions. Men for mange av oss er den ikke minst A Music of Changes.

Jeg antar noen her opplevde premieren i Den Norske Opera av ett av Nordheims viktigste verker. Og jeg husker godt den dagen han kom opprømt bort til meg inn på Kunstnernes hus og sa: «nå har jeg komponert overtyren». Ved flere møter etter dette kom han stadig inn på en tekst som gir nøkkelen til hans eget univers hvor utvidelsen av det musikalske rom også fører til utvidelsen av vår forstålse av oss selv og den verden vi lever i, A Music of Changes.

Be not afraid, The Isle is full of Noises
Sounds and sweet airs that give delight and hurt not
Sometimes a thousand twangling instruments
Will hum about mine ears, and sometimes voices
That, if I then had waked after long sleep,
Will make me sleep again, and then, in dreaming.
The clouds me thought would open, and show riches
Ready to drop upon me, that when I waked, I cried to dream again.
(Caliban i Shakespears Stormen)

I en artikkel om Nordheim og Shakespeare (Wilhelm Hansen 1981)forsøker jeg å peke på en felles dimensjon I deres forhold til klang som formidler av dette «brave kingdom» «where I shall have my music for nothing». På bakgrunn av det symmetrisk musikalske univers som sitatet åpner opp for tok jeg for meg Shakespeares klangverden som inspirasjon for Nordheims instrumentasjon.

Voices - Airs - Music - Sounds - Noises.

Mens Sounds og Noises hos Shakespeare tilhører naturens domene forbinder Music menneske og natur. Den eksisterer som fysisk fenomen:«Where should this music be? In the air or the earth»? Den går bort, den kommer. Den kan høres, føles eller til og med luktes men har en mildnende virkning både på menneske og natur:«This music crept by me upon the waters, Allaying both their fury and my passion.»  «Music, sweet airs. A solemn air, and the best comforter to an unsettled fancy, cure thy brains.»

I min analyse av Nordheims klangsetting av nettopp Calibans «Be not afraid» konkluderte jeg med et par observasjoner som uten videre her vi står idag kan knyttes til Cages skapergjerning og den estetiske horisont vi har forsøkt å trekke opp.

«Hva er da dette søvnige språk. Hvilke spesielle krav stiller det til organisasjon av lyd og stillhet, til identitet og ikke-identitet? Det er i utviklingen av dette søvnige språk at Nordheims store fortjeneste ligger. Hans tryllestav leder fra det realistiske til det metafysiske, fra det immanente til det transcendente, fra det koloristiske til det symbolske og fra den ytre til den indre virkelighet»

Cage tegner selv sin verden i Composition as process (Silence): «A world that comes up in deep sleep where the ego doesn’t complicate the action». Kanskje er Milan Kundera refleksjoner over samtidsmusikken her på plass: «in unemotionality there is comfort» og spesielt hans lytterreaksjon på Varése og Xenakis: «bildene av lydverdener talte til meg om å blir frigjort fra aggressiv og depressiv menneskelig subjektivitet». Eller altså med Schoenberg: «Herre befri oss fra de følelser som bare viser tilbake på oss selv», eller med John Cage selv: «The purpose of musisc is to sober and quiet the mind, thus making it susceptible to divine influence».

“There`s music in the sighing of a reed;
There’s music in the gushing of a rill;
There’s music in all things, if men had ears;
Their earth is but an echo of the spheres.” (Byron)

Happy New Ears!