Med lyd skal byen bygges

Mandag, 24 Februar, 2014

Den som forvillet seg inn på den gamle sadolintomten på Prags Boulevard på Amager i København i slutten av september (og sannsynligvis hastet inn i en av de forlatte fabrikkbygningene for å unslippe den skarpe høstluften, og kanskje, etter noen tid å ha varmet seg innendørs, beveget seg ut blant installasjoner og opptredener på den åpne gårdsplassen, der forfrosne kunne varme seg på dramatisk-dekorative leirbål i oljetønner), fikk presentert et broket og sjarmerende knippe lydkunstverk, hvorav de fleste utgjorde variasjoner over ulike arte povera-inspirerte tema.


Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_4

«Magia Universalis Naturæ et Artis» (detalj). Foto: Christian Jaksjø


Simulert åpenhet
Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_5

Foto: Christian Jaksjø

Lydkunstfestivalen LAK, hvis andre utgave fant sted i høst, fremstår som et ganske typisk, schizoid barn av vår tid: På den ene siden støttet av de helt store institusjonene (Nordisk Kulturfond, Statens Kunstråd, Dansk Komponist Forening, KODA, SNYK osv.), på den andre siden iscenesatt i en fri og anarkistisk preget, sjarmerende forfallen, urban ødemark. Det hele bærer i så måte sterkt preg av å søke legitimering i kraft av å være et gentrifiseringsprosjekt. Nå er det vel strengt tatt ikke til forkleinelse for lydkunsten at den søkes anvendt som instrument for byforskjønnelsen; med lyd skal landet bygges!

Og der festivalen for sin del gjennomføres med stram regi, både når det gjelder tidlighet og stedlighet, presenterer den oss for verker som, nesten uten unntak, formmessig fremstår som temmelig vilkårlige og materialmessig som ganske så uflidde, samtidig som de både i konsepsjon og tilblivelse virker gjennomplanlagte, bevisste og faktisk svært strenge. Konstruert og forløyet identitet basert på simulert åpenhet, med andre ord.


Å bade i radiokunst

Men den som på tross av alt dette likevel fant veien inn i den mobile badstuen som huset Jan Høgh Stricker og Kasper Vangs tilsynelatende endeløse radioprogram «Avantgarde FM II», var heldig og fikk oppleve en veritabel radiokunstnerisk tour de force. 151 verker, fra 1924 til idag, dannet grunnlaget for en ytterst hørverdig 24- timers collage som ble utsendt – og kunne lyttes til – i badstuen. Et bad i radiokunsten? En vakker tanke, men likevel neppe: Saunaen var for anledningen ikke oppvarmet, og tjente vel fortrinnsvis som romlig og akustisk isolasjon fra spetakkelet utenfor. Konsekvent og stringent gjennomført, og med en ikke ubetydelig varighet, utgjorde dette verket en kjærkommen avveksling fra de mange tildels markskrikerske forsøkene det var omgitt av.


Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_1

Foto: Christian Jaksjø


Forlokkende magi
Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_2

«Magia Universalis Naturæ et Artis». Foto: Christian Jaksjø

For den som deretter evnet å løsrive seg fra den fengslende radiokunstkavalkaden i badstuen, ville det nok ikke være til å unngå å la seg forlokke bort til den underlige, hvinende fløytende lydskyen som omsluttet Ragnhild Mays containerinstallasjon «Magia universalis naturæ et artis». Vannfylte akrylkuler fungerte som resonanskamre for hennes egenproduserte leirgjøkmaskiner som – tilsynelatende fotocelleutløst idet en stakkars nysgjerrigper kom innretningen for nær (eller endelig kom den nær nok) – produserte en øredøvende lydlig transfigurasjon i hvilken forvokste okarinaer muterte til fascinerende og forlokkende, men også tinnitusfremmende, sirener. Moralen må være å kjenne sin odyssé, og aldri gå hjemmefra uten å ha med seg noe å putte i ørene. Verktittelen synes forøvrig å være en allusjon til jesuitten Gaspar Schotts firebindsverk med samme tittel utgitt 1657–1659, som forklarte musikkens virkninger og krefter som effekt av magiske akustiske fenomener, og dermed åpnet for en systematisk empirisk utforsking av musikkens (og lydkunstens) fysiske grunnlag.



Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_3

«Magia Universalis Naturæ et Artis» (detalj). Foto: Christian Jaksjø


Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_6

Lasse Marhaug. Foto: Christian Jaksjø

Samtidig, innendørs, i konsertsalens noe mer gjestmilde oppvarmede miljø, ventet konserter. For eksempel med Lars fra Mars alias ikke aldeles ukjente Lars Graugaard, som av for oss dulgte grunner gjennomførte en nokså monoman undersøkelse av et utvalg av fire fjerdedelstaktens rytmiske muligheter innenfor et forbausende flatt og trangt klanglig univers. Eller med kvartetten Valby Vokalgruppe, som på sitt beste frembød mikropolyfone, mikrorytmiske stratosfæriske klangunivers à la Ligeti (og på sitt ikke fullt så beste henfalt til demonstrasjon av selvsamme troverdighetsforødende synder som nevnt ovenfor). Eller også med Lasse Marhaug, som fremførte et konsist og konsekvent, men muligens ikke utpreget oppfinnsomt, improvisert støysett. I dette siste tilfellet ville det igjen være avgjørende å ha husket å ta med seg noe å putte i ørene. Alternativt å komme seg bort fra den kunstige og ut i den forhåpentlig virkelige åpenheten, og med det endelig hjem.