Radikalisme på skrå

Ny Musikk Bergen: Salvatore Sciarrinos Lohengrin som regiopera
Mandag, 24 Februar, 2014

Styrene i Ny Musikks lokalavdelinger fungerer normalt som arrangører av konserter og festivaler. Styret i Ny Musikk Bergen ville derimot gjøre en vri, og på senhøsten 2010 bestemte de seg for å ta skjeen i egen hånd. Komponist Sigurd Fischer Olsen, dramaturg og filosof Roar Sletteland og scenograf Lena Buchacz ville i samarbeid med BIT Teatergarasjen sette opp kammeroperaen Lohengrin av komponisten Salvatore Sciarrino fra 1982. I en flat struktur der alle samarbeidet med alle og tradisjonelle hierarkier mellom regissør og dirigent bevisst ble satt til side, var tanken å nærme seg et samtidsverk med en fri holdning, åpen for radikale fortolkningsgrep. Teamet ønsket dermed å utfordre både produksjonsform og repertoartradisjon innen operasjangeren. Resultatet ble forestillingen Lohengrin, som hadde premiere på USF Verftet i Bergen i februar 2013, og som allerede har fått positiv omtale. 5. november 2013 ble forestillingen vist i Kulturhuset på Sergels torg i Stockholm, under festivalen «Sound of Stockholm».

I en diskusjon på ballade.no har jeg stilt spørsmålet om hvorvidt det gir mening å tenke seg et samtidsverk, som altså ikke er kanonisert, som gjenstand for den såkalte regioperaen. Musikkviter Hedda Høgåsen-Hallesby oppga det kanoniserte verket som premiss for regioperatilnærmingen, altså at regissørens fortolkningsmessige grep rykker i forgrunnen og blir bærende for forestillingen. Som Høgåsen-Hallesby dermed la opp til, er det naturlig å tenke seg at denne typen grep forutsetter en opparbeidet fortrolighet med verket, og dermed at samtidsverk, uten noen etablert resepsjonshistorie å vise til, vanskelig kan tenkes innenfor regioperaens ramme.

Poenget her er ikke å fortsette denne diskusjonen – som rommer mange, riktignok interessante, vanskeligheter. Jeg vil heller fremheve hvordan Ny Musikk Bergens produksjon av Sciarrinos Lohengrin lykkes med å vise hvordan utfordringen i forholdet mellom samtidsrepertoar og radikale fortolkningsgrep (regiopera utgjør kanskje bare ett eksempel på slike) kan tenkes på andre, og som her, mer finurlige og lavmælte måter.


Lydskrift_2013_4_EB_Illustrasjon_1

Foto: Thor Brødreskift


Komponisten Sciarrino er i det hele tatt et spennende og delikat tilfelle. På den ene siden har han gjennom årene utviklet en ytterst radikal teknikk for bruk av instrumenter og stemme, en teknikk som åpenbart bryter med etablerte konvensjoner og gir et helt særegent uttrykk. På den annen side står Sciarrinos forhold til stemmen på en subtil måte også i forlengelsen av tradisjonelle idealer om sangbarhet. Likeledes finnes det hos Sciarrino både et stort alvor i møte med tradisjonen, og samtidig en underlig, nærmest melankolsk form for ironi. Det siste kommer ikke minst til uttrykk i kammeroperaen Lohengrin.

Tittelen viser selvsagt tilbake til Richard Wagners store musikkdrama med samme navn. Men selv om Sciarrino på et vis viderefører en slags wagnersk inderlighet, ofte med sans for store fortellinger, anlegger han også et distansert blikk. Typisk nok bygger han i denne kammeroperaen på en tekst av den franske, for meg ukjente forfatteren Jules Laforgue, en tekst som visstnok forholder seg ironisk til wagnerkulten (se Knut Ove Arntzens anmeldelse og Hild Borchgrevinks forhåndsomtale på scenekunst.no). Mer konkret blir avstanden til Wagner også tydelig med Sciarrinos grunnleggende motstand mot det grandiose klang- og scenemaskineriet. Antallet roller er hos Sciarrino redusert til én, orkesteret er strippet ned, og det rent klanglige uttrykket er utpreget forsiktig, skjørt og antydende.

Ny Musikk Bergens produksjon understreker ytterligere retningen i Sciarrinos reduksjon ved å la skjørheten i det produksjonstekniske eksperimentet spilles ut som et eksplisitt uttrykk. Videre virker det som de har har truffet Sciarrinos subtile nivå av radikalitet og tradisjonalisme, historisk alvor og ironi og ikke minst innsett hvordan det nettopp her ligger et potensiale for fortolkningsmessig nyskapning og utfoldelse. Det er sentralt at teamet klokelig har valgt å beholde musikken uforandret, riktignok med en justering av gjengivelsen. De viktigste stemmene er trukket ut og fordelt på fem musikere (samt sangsolist), som er til stede på scenen. Resten av ensemblet er tatt opp separat og blir avspilt over høytalere.


Lydskrift_2013_4_EB_Illustrasjon_3

Sofia Jernberg. Foto: Thor Brødreskift


Sangeren og stemmekunstneren Sofia Jernberg, som gestalter alle rollene, er det samlende punktet på scenen. Jernberg klarer på en forbløffende måte å sette etablerte idealer for stemmebruk, slik vi gjerne hører dem på operascenen, i perspektiv, uten på noe tidspunkt å renonsere på graden av perfeksjon eller beherskelse. Dermed forskyver hun bildet av det operatiske ut i det tidvis usikre, samtidig som hun konsekvent holder helheten sammen med suveren kontroll. Resultatet blir en form for skråstilt virtuositet; Jernberg er avslappet antibriljant, men samtidig treffsikker og nyansert.

Det samme kan sies om musikernes innsats. Den er imponerende i seg selv, men også intelligent innlemmet i scenografien. Fiolinistene Kari Rønnekleiv og Anna Lindal, cellist Lene Grenager, klarinettist Morten Barrikmo og fløytist Bjørnar Habbestad gjør små, særdeles effektive bevegelser i det sparsomme scenrommet. De fremfører store deler av musikken utenat. Løsrivelsen fra notene gir Sciarrinos musikk en løs, tidvis nærmest improviserende karakter, ja iblant får man inntrykk av nettopp improvisasjon, noe som imidlertid ble avvist under en samtale om produksjonen dagen etter. Viktigere er det at den improviserende karakteren gir uttrykket en tilsynelatende sårbarhet som igjen skyver ideen om den solide operatradisjonen et hakk til siden.


Lydskrift_2013_EB_Illustrasjon_2

Foto: Thor Brødreskift


Sårbarheten vender igjen tilbake i scenografien, som til tross for sparsomme virkemidler og et visst preg av hjemmesnekring (en trillevognlignende tekstmaskin er kanskje høydepunktet), like fullt fremstår som imponerende konsekvent og gjennomarbeidet. Rommets dimensjoner er fint utnyttet, og likesom musikerne har også de ulike rekvisittene flere funksjoner. To puter som henger i taket fungerer, foruten å gi assosiasjoner til selve handlingen, også som lerret for tekstprojeksjon. To slanger som blåser luft i dem, artikulerer samtidig både en dybde- og en høydedimensjon.

Når forestillingen i Stockholm til tross for rekken av vellykkede grep dessverre ble noe forstyrret, var det på grunn av en litt tilfeldig og løs lyssetting. Dette gikk også utover lesbarheten i tekstprojeksjonen. Særlig gitt forestillingens for øvrig nyanserte lefling med gebrekkelighet, ble denne dimensjonen tidvis nokså påfallende. Når det er sagt, må mye av ansvaret her legges på forholdene i salen, ensemblet skal ha arbeidet under svært krevende betingelser.

Oppsummert har jeg altså stor sans for Ny Musikk Bergens tilnærming og mener at de langt på vei lykkes med sin oppsetning av Sciarrinos Lohengrin. Men selv om forestillingen er imponerende, er det kanskje likevel vel så riktig å bedømme den som en start på noe som kan utvikles videre. Selve prosessen synes sentral, og derfor er meningen her heller ikke å påpeke en mangel. Viktigere er inntrykket av grundighet, intelligens og tålmodighet i tilnærmingen, egenskaper som kanskje er nettopp hva vi trenger for å supplere forståelsen av hva radikalitet kan være i dag.