Transcendens og immanens

– om musikk som krever noe
Fredag, 6 Desember, 2013

Musikken er farlig. Det ligger i dens natur; av denne grunn har musikken gjennom tidene vært underlagt alle mulige slags kontrollerende og begrensende regimer. Fysisk er naturligvis musikken harmløs (lyd, derimot, kan ta liv). Trusselen utgjøres av musikkens iboende krefter, som virker subtilt og transcenderende, og som gir musikken et potensiale til forandring: Musikkens forandrende kraft kan nemlig virke frigjørende og i retning av en ny form for hierarki som ikke lenger er fremmedgjørende, skriver Bernard Sève i essayet «Musikkens krefter». Immanente krefter «som utfoldes inne i musikken selv» øver makt, en fortrinnsvis fysisk og legemlig makt, ikke bare over oss som lytter til den, eller over utøveren som fremfører den; musikken er også selv utsatt for sine iboende forandrende krefter. Og ifølge Sève er det nettopp når musikken virker forandrende at den befinner seg «nærmest løsningen på sin egen gåte og sin sansemessige og formelle egenart».

Musikken kan også fungere som et middel til å nå inn til verdens indre, i det minste den sansede verdens indre, altså vårt eget indre. Om dette skriver Martin Geck i essayet «Musikk som terskelkunst». Ulike strategier har gjennom tidene blitt tatt ibruk får å oppnå dette målet. Om den tidlige middelalderens komposisjonskunst skriver eksempelvis Geck: «Det å sette sammen toner etter de enkle reglene som de naturlige tallene foregir, blir til en kontemplativ handling i hvilken musikeren gir avkall på seg selv, for istedenfor ikke bare å meditere over skapelsens hemmeligheter, men samtidig å ta dem opp i seg med egne sanser etter mottoet ‘Gud i alle ting’. Og etter at han har befridd seg fra alt verdslig tant, kan han, med sine fra nå av tomme hender, overskride terskelen til rommet der foreningen med det guddommelige finner sted».

Om enn ikke med fullt så vidløftige ambisjoner, er det likefullt også en forening Rebecka Sofia Ahvenniemi tematiserer i essayet «Språk, stemme og kropp». Gjennom en sammenstilling av vokalmusikk og språkfilosofi, undersøker hun mulige forbindelser og sammenhenger mellom de to tilsynelatende ulike feltene. Die Sprache spricht, skriver Heidegger. Kunne vi analogt si om sangen at den synger? (Istedenfor at den blir sunget.)

Andreas Bergslands artikkel «Stemmer i elektroakustisk musikk» er basert på forfatterens PhD-avhandling fra 2010 der han tar for seg meningsdannelse fra og opplevelser av stemmelyder i elektroakustisk musikk, samt introduserer et rammeverk for å beskrive opplevelsen av disse. I artikkelen illustrerer Bergsland hvordan et valgt musikkstykke kan evalueres og også visualiseres ved hjelp av disse verktøyene.

Videre inneholder denne utgaven kritikker av Maren Ørstavik og Emil Bernhardt om henholdsvis Knut Vaage og Torgeir Rebolledo Pedersens opera «Khairos», Kenneth Karlsons cd-plate «The View Was All in Lines», og Michael Reudenbachs cd-plate «Szenen, Standbilder». Som en ekstra bonus bringer vi også Ola Nordals artikkel «Ingen -ismer for meg, takk», som opprinnelig ble skrevet til katalogen over den aktuelle nordheimutstillingen på Henie-Onstad Kunstsenter.