Tydelig tverrkunst

Lydskrift_2012_1_HB_Illustrasjon_1

I Danmark er det de siste årene oppstått flere ensembler for ny musikk der både musikere og andre typer kunstnere er faste medlemmer. Figura Ensemble i København består av musikere, en komponist, en dikter og en arkitekt. Scenatet i Aarhus ble etablert av en komponist og en kurator og trekker inn forskjellig kunstnerisk kompetanse avhengig av prosjektet de skal gjennomføre. For eksempel har de flere ganger arbeidet filmatisk i kombinasjon med komponert musikk.

Scenatet opplevde jeg nylig i prosjektet Livingroom på Festspillene i Bergen i år. Livingroom er intimkonserter som finner sted hjemme hos utvalgte mennesker, med eksklusivt plass til et begrenset antall tilhørere. I Bergen ble publikum invitert hjem til pianist Leif Ove Andsnes og forfatter Tomas Espedal. Sistnevntes hjem ligger som mange andre hus i denne byen i en bratt skråning, der huset tar igjen i høyde hva det ikke kan få i grunnflate. Tre etasjer var forbundet med en svingete trapp. Scenatet hadde bygget de fysiske omgivelsene inn i musikken på tiltalende vis. Musikere i en stryketrio var plassert i hver sin etasje: cello nederst i skrivehulen, bratsjen i dagligstuen og fiolinen i annen etasje. Fra kjøkkenet ble de alle koblet sammen, formodentlig ved hjelp av klikk eller cues, av en lydtekniker. Dette stableensemblet spilte klassiske trioer og musikk av Bent Sørensen, før Espedal selv til slutt kom langsomt gående ned trappen mens han leste en tekst om sort sorg.

Trioene hang ikke helt sammen musikalsk, og man kunne ønsket seg mer solistisk bevissthet i den enkeltstemmen man satt nærmest. Men ideen om å splitte ensemblet opp stilte effektfullt ut hva kammermusikalsk samspill er. Der jeg satt i det man kunne kalle nederste system, hos cellostemmen i kjellerstuen, var det helt mulig å kjenne på følelsen av å ha krympet og sitte som Alice i Eventyrland inne i huset forstått som et stort instrument.

Etterpå fortalte Espedal at han skrev teksten etter tilfeldigvis å ha hørt musikk av Bent Sørensen, som han ikke kjente til tidligere, på radio. På en eller annen måte var det gripende å høre, at en radio fortsatt kan koble geografi og sosiale rom sammen og introdusere mennesker for erfaringer det er vanskelig å finne på internett, fordi du ikke vet at det finnes eller hva det heter.

Figura Ensemble, som altså har en dikter, en arkitekt og en komponist som faste medlemmer i tillegg til musikerne, møtte jeg under Figura Festspiele, som fant sted spredt over hele bydelen Nørrebro i København i februar. Der, som på SPOR-festivalen i mai, handlet det om folkemusikk. Kanskje er det ekkoet av Nordiske Musikkdager i 2009, som mønstret en hel dag med minikonserter i hus og hytter på Norsk Folkemuseum i Oslo. Men det kan også være et uttrykk for at folkekultur ganske enkelt er en bestanddel i alle musikalske uttrykk, og alltid vil tre fram hvis man skraper i musikkens overflate på riktig måte.

Figura åpnet i alle fall sine Festspiele med helt nyskrevne folkesanger under tittelen Det fagreste træ – Moderne folkesange fra et land, der ikke findes. Komponist Peter Bruun fortalte at første gang han kom med forslaget, hadde dikter Ursula Andkjær Olsen svart: «Vi kan da ikke skrive folkesanger, de er bare der.»

Det stemmer jo. Men selv om folkemusikken for det meste er muntlig overlevert og det er tiltalende at kunstnere er forsiktige med å selv knytte sitt uttrykk til en tradisjon, er det heller ikke forbudt å forsøke. Bruun og Olsens folkemusikk tok ingen store sjanser, men musikken var vakker og inviterte oss som lyttere inn. Tekstene hadde fortettede naturbilder fra en ridderaktig eventyrverden med røde epler, drømmer, kjærlighet og grønne lunder.

Utdraget fra samme Peter Bruuns musikkdrama Mørkebarnet som fulgte, hadde en farligere atmosfære, godt formidlet av skuespilleren Tilde Maja Fredriksen. I ettertid er det stemningen i dette verket som sitter igjen når jeg tenker tilbake på konserten.

Mørkebarnet innledet en serie små tablåer med musikk av blant andre Sofia Gubaidulina, Per Nørgård, Lars Petter Hagen og bratsjisten Garth Knox, som for anledningen spilte med i Figura Ensemble og kunne oppleves flere ganger under festivalen. Denne delen av konserten brukte rommet på en fin måte og lot musikken komme fra flere kanter av rommet. Garth Knox' varme og samtidig veldig presise omgang med instrumentet sitt er en gave å høre på. Men som helhet falt denne delen av konserten i konfekteske-fellen der verkene ble så mange og korte at de visket hverandre litt ut i stedet for å gjøre hverandre tydelige.

Arkitekten hadde dekorert rommet med rene, hvite og tredimensjonale papirklipp av hus i stor størrelse, samlet i klynger på samme måte som det virkelige Københavns tak ser ut på avstand. Det var en effektfull og samtidig ny vri på noe som etter H.C. Andersens berømte papirklipp er en særlig dansk tradisjon.

Dagen etter skulle den nye musikken ut blant folk, på Soundwalk over hele Nørrebro. Morgenen åpnet i Jægersborggade. Da jeg bodde i København for ti år siden, var dette en gate man aldri beveget seg i, som førte vekk fra det som måtte være av sivilisasjon og kjentes som et sted for virksomhet som ikke ville bli oppdaget. Nå har myndighetene håndplukket folk som driver med kaffebarer og kortreist mat og lokket dem med lave husleier, og Jægersborggade var blitt et hyggelig sted. Her var samtidsmusikken for anledningen installert i et knøttlite butikklokale i en kjeller, slike som finnes over hele København, som ligger et par trappetrinn ned fra fortauet. Til daglig er det lille hullet en platebutikk. Vi trykket oss sammen på stoler og hørte Figuras kontrabassist Jesper Egelund og bratsjist Garth Knox improvisere over barokkmusikk på en klart folkemusikkinspirert måte.

På en spansk bokcafé på Fælledvej måtte akkordeonist Frode Andersen be innehaveren dempe bakgrunnsmusikken før han satte seg ned på en krakk og spilte musikk av Peter Bruun og Astor Piazzolla. I den sistnevnte musikkens hjemland trenger man ingen Festspiele som unnskyldning for å spille trekkspill på en café, det skjer bare. Men det var noe fint over at klassiske verk var på besøk i en sosial situasjon de egentlig kommer fra. Ellers var cafeen spansk til punkt og prikke, også i serveringstempoet, og vi gikk derfor glipp av neste punkt på programmet: tyrkisk musikk i en tøybutikk.

På folkebiblioteket på Blågårds plads hadde Figura Festspiele mønstret de to norske musikerne Frode Haltli og Gjermund Larsen. Begge beveger seg fritt mellom en tradisjon for muntlig overlevering og mer nedskrevet musikk. På en måte var det bare å senke skuldrene, for disse to utøverne er suverene både teknisk og uttrykksmessig. Man lot seg rive med og glemte konteksten, at man stod på nålefilt mellom noen oransje 70-tallsaktige metallhyller mens folk travet forbi med manga-aktige dvd-covere de skulle låne.

Om kvelden på dag nummer to var det igjen konsert på Literaturhaus i Møllegade. Den åpnet med slovakisk folkemusikk. Komponisten Juraj Kojs hadde med seg det tradisjonsinstrumentet fujara, et imponerende stort blåseinstrument som man spiller på omtrent som en fagott. Men Kojs spilte bare litt, så lite at spørsmålet man ble sittende igjen med, var hvordan dette instrumentet egentlig skal høres ut, og hva slags tradisjonsmusikk som finnes for det. Komponisten gikk hurtig over til å bearbeide lydmaterialet elektronisk, i et univers som for meg forble distansert og lukket. En akustisk sekvens med sauebjeller som snakket befriende i munnen på hverandre, var det eneste jeg fikk lyst til å høre mer av.

Det som gjorde klart sterkest inntrykk denne kvelden, var et annet nytt bekjentskap: den tyske kunstneren Volker Gerling. Han heter Volker, og prosjektet hans handlet også om folk. Gerling begynte å arbeide med film, men har nå gått over til å lage noe han kaller tommelkino. Dette er sånne små billedbøker som man kan dra tommelen langs og skape en illusjon av levende bilder, på samme måte som filmens 24 bilder i sekundet gjør det. Gerlings tommelkino projiseres opp på veggen mens han blar og forteller om bakgrunnen for hver film. De små bøkene er en kritisk og humoristisk kommentar til fotografiet og filmen som form, med utgangspunkt i at de aller fleste mennesker poserer når de vet at de blir fotografert. Gerling spør folk han ikke kjenner om han kan få ta et bilde av dem. Når motivet har samtykket og stilt seg opp, tar han ikke ett, men ekstremt mange bilder, med automatisk utløser. På et eller annet tidspunkt i denne fotomitraljøsen reagerer personen som blir tatt bilde av, på en måte han eller hun ikke har planlagt. Noen begynner å le. Noen blir usikre, noen blir sinte, noen beskytter seg med hendene foran ansiktet. I de små tommelfilmene på noen få sekunder framstår selve vendepunktet som veldig ekte og sterkt. Det stiller også ut åpningsbildet, som man først ser på som et fint, klassisk fotografi, som påfallende kunstig. En annen viktig dimensjon som knytter Gehrings prosjekt til noe grunnleggende musikalsk, er trangen man får som publikum til å holde selve vendepunktet fast, til å se det igjen.

Figura Festspiele ble rundet av med folkemusikkjam over et verk av Frode Haltli. Et slikt halvimprovisert samspill over et bestemt grunnlag fant sted flere ganger på festivalen. Det er en krevende form. På sitt beste skaper den rom for sterke og uforutsette kammermusikalske øyeblikk. Men den kan også flyte ut og bli utydelig. Komponisten Maja Ratkjes verk Passing Images ble gjenstand for slik bearbeidelse begge kvelder på Literaturhaus. Å spille et verk to ganger i løpet av en liten festival er i seg selv en spennende innfallsvinkel til konsertformen. Versjonene ble forskjellige, med den siste som høydepunkt.

I den lille, frittstående Møllegades boghandel under Soundwalk lørdag, spilte Anna Klett to verk for klarinett og elektronikk. Det var veldig fint, men jeg var jo kommet dit for å høre på det. Da hun hadde pakket sammen, ble jeg værende en stund for å kjøpe bøker. Idet døren smalt igjen bak teknikeren som bukserte den siste store høyttaleren ut av døren, pustet mannen bak disken lettet ut og sa til en annen kunde: «Da var vi bokhandel igjen».

Det er ikke lett å være samtidsmusikken. Ideen om å bringe musikken til publikum i stedet for omvendt, skaper komplekse lyttesituasjoner. Sett i sammenheng viste konsertene på den spanske cafeen og i biblioteket to ulike strategier for hvordan man kan forholde seg når man skal spille for et publikum som ikke har bedt om det. Mens Frode Andersen og akkordeonet hans lyttet oppmerksomt til stemningen i rommet og bød seg forsiktig frem, som om musikken håpet at publikum ville lytte til den, ble menneskene på biblioteket overrumplet. Begge strategier virker, men Andersens strategi så ut til å nå ut til flest av dem som ikke tilhørte den informerte svermen av mennesker som fulgte konsertene rundt i byen.

Måten disse to ensemblene arbeider i flerfaglige kunstneriske kollektiv på, minner mer om hvordan den frie scenekunsten arbeider enn hva som er tradisjon på samtidsmusikkfeltet. Ofte har samtidsmusikken på ulike måter forsøkt å ta opp i seg andre kunstarter. Både Scenatet og Figura legger større vekt på å stille forskjellige rendyrkede uttrykk ved siden av hverandre, enn på å smelte flere kunstuttrykk sammen. Som oftest får musikken være musikk, være seg selv.

Sett fra et scenekunstuttrykk som arbeider mer i teaterrommet, kunne man kanskje savne at kunstformene får være parasitter på hverandre og utfordre hverandres grenser på måter som risikerer mer og produserer uttrykk som får lov til å være utydelige. Scenatet beveger seg lenger i retning av en slik uren sammensmeltning enn Figura gjør. Men selv om sistnevnte begrenser seg til at musikerne spiller, komponistene komponerer, dikterne dikter og så videre, blir hvert uttrykk formidlet i et bevisst planlagt rom og satt oppmerksomt i sammenheng med andre ting. Det er ikke nødvendigvis hverdagskost på samtidsmusikkonsert.