Uklar fremstilling, oppklarende ikke

Mandag, 24 Februar, 2014
Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_9

«Solitaire» (detalj). Foto: Christian Jaksjø

Den nylig avsluttede utstillingen «Arne Nordheim i kunsten: Ingen ismer for meg, takk!» på Henie Onstad Kunstsenter, kan sies å være symptomatisk for våre dagers nordheimresepsjon: Kunstnerens egne, tildels iherdige selvfremstillingsforsøk presenteres side om side med selve verkene og får i nokså betydelig grad dominere over dem; kunsten formelig smuldrer opp mellom våre biografiske klåfingre.


Konfuse obskuriteter

For hva var det meningen at de i hovedsak selvbevisst poserende (men samtidig nostalgisk-sjarmerende) familiebildene plassert i utstillingens innledende rom, like etter den reklameskiltaktige gjenskapningen av skulpturmusikken «Ode til lyset», skulle fortelle oss om kunstneren Arne Nordheim? At han hadde en oppvekst? At han kom fra en familie? At han pleiet kontakt med andre kunstnere og prominenser? Hva skulle dette isåfall fortelle oss om Nordheims kunstneriske virke? Var hensikten å antyde noen slags sammenheng mellom kunstnerens oppvekst og verkene hans? På tilsvarende måte forholder det seg med det utstilte utvalget fra komponistens private boksamling: Hva var dette ment å skulle fortelle oss? At Arne Nordheim leste bøker? At han musikalsk lot seg inspirere av litteratur? (Vi tar faktisk begge deler for gitt. Men hva innebar dette for musikken hans?) Uklar fremstilling, oppklarende ikke!


Overdådig luksus

Gledelig er det naturligvis at komponisten Arne Nordheim vies en større utstilling som dette, noe som dessverre kun sjelden er komponister forunt. Nordheim pleiet jo også en helt spesiell kontakt med kunstsenteret på Høvikodden, et langvarig og nært samarbeid som både utgjør selve grunnlaget for denne utstillingen og samtidig gir den et uunngåelig anstrøk av selvfeiring. I fokus står komponistens mange medieoverskridende verker, hvorav flere ble realisert ved og bestilt av Henie Onstad- senteret. I realiteten er det, både med denne suksesshistorien og det at resultatet av den til enhver tid er tilgjengelig, litt som med den kalde champagnen: Noen ganger er selve det at den er der, i seg selv grunn nok til å feire. For hvilken overdådig luksus var det ikke å sette seg til rette i kunstsenterets studio, og stille og i fullstendig ensomhet[1] kunne oppleve Helge Stens praktfulle gjenoppbygging av «Solitaire», dette Nordheims bestillingsverk til selve åpningen av Henie-Onstad-senteret i 1968! I sin tid konstruert som ikke så rent lite av et bravurnummer, fremstår verket i dag som ganske så arkaisk, men samtidig forbløffende sympatisk virkningsfullt. Ikke minst virker stykkets visuelle element – de distinkt-obskure interferensbaserte lyseffektene dengang regissert av Terje Moe – svært effektfullt sammen med musikken, og frembringer en ganske egenartet stemning, faktisk ganske så analog med verkets idémessige opphav, Charles Baudelaires dikt «Les Bijoux» fra Les Fleurs du Mal (1857). En veritabel alenefest!


Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_8

«Solitaire». Foto: Christian Jaksjø


Opplysning og agitasjon

Mange av de utstilte arbeidene er kunstnerisk aspirerende fjernsynsfilmer med tildels sterkt islett av opplysningsfilm. På tross av alderen, fremstår disse som høyst severdige – om enn også temmelig kuriøse – ikke minst på grunn av både filmskapernes og komponistens djervt eksperimenterende tilnærming til mediet. Ikke minst fremstår Rolf Aamots og Nordheims visuellmusikk-komposisjon «Evolusjon» som noe av en norsk multimedieklassiker med sterk motstandskraft mot tidens tann.[2]

Det kan imidlertid virke som om opplysningsfilmformatet har fått fungere som lest for hele utstillingen, og at vi som besøkende vandrer rundt i en eneste stor dreiebok utlagt i utstillingsrommet. I den ene agiterende scenen etter den andre presenteres vi for Nordheims tangeringer av og samarbeider med andre kunstnere. Tilsammen utgjør dette en underholdende kavalkade, der store deler av det 20. århundrets norske kunsthistorie passerer revy. Men hva har dette med komponisten Arne Nordheim å gjøre? Hva er det vi skal opplyses om? I mangel av forsøk på å forklare hvilken betydning de tverrkunstneriske møtene kan tenkes å ha hatt for hans musikk, blir denne utstillingen alias opplysningsfilmen dessverre mest av biografisk interesse; om kunstneren Arne Nordheim forblir vi like kloke. For der utstillingen pretenderer å vise hvordan Arne Nordheim inspirerte og ble inspirert av andre kunstarter, gjør den i virkeligheten lite annet enn å vise oss at dette foregikk.


Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_7

Foto: Christian Jaksjø


Fremstilte selvfremstillinger

Eller har vi misforstått, og at det hele snarere er en arkivstudie i utstillingsformat? «Arkivstudien skal vise hva som fins i arkivet, ikke hva arkivaren mener om det aktuelle dokumentet», skriver filosof og forfatter Espen Søbye, og ved nærmere ettersyn oppfyller faktisk utstillingen flere sentrale kriterier for hans arkivstudiepoetikk[3]: Den er i høyeste grad kildestyrt; fremstillingen er så godt som kontekstfri; gjennom ikke å forbinde eller rangere verkene, unngår den å angi noen tingenes orden.

Likevel blir dette alt for fragmentarisk og subjektivt preget til virkelig å overbevise. Ifølge Søbye skal arkivstudien «gjøre greie for når, hvor og hvordan». At utstillingen ikke viser hvordan, har vi allerede vært inne på. Imidlertid mangler tildels også når og hvor; det redegjøres i liten grad for verkenes historie, annet enn i de lapidariske verkbeskrivelsene. Og når arkivet som danner grunnlag for studien i så stor grad består av selvfremstillinger som her (eller i det minste: selvbevisste fremstillinger), ender arkivstudien opp som en fremstilling av fremstillinger, og utstillingen (fremstillingen av arkivstudien) en fremstilling av en fremstilling av fremstillinger. Intet mindre enn en meta-meta-meta-utstilling: Spørsmålet er om utgangspunktet overhodet lenger kan gjenfinnes.


Lydskrift_2013_4_CJ_Illustrasjon_10

«Solitaire» (skyggespill). Foto: Christian Jaksjø


Musikk? Neppe!

Mot denne bakgrunnen er det fristende å reise spørsmål om forholdet mellom det utstilte materialet og den valgte presentasjonsformen. Kan de tenkes ikke å være kompatible? Hva om materialet rent ut motsetter seg selve utstillingsformatet? En kan også spørre seg hvor godt opplysnings- og dokumentarfilmer egner seg for fremvisning side om side med kunstfilmer. Samt i hvilken grad et fjernsynsopptak av Glen Tetleys ballett «Stormen» (skapt til Nordheims musikk) egner seg fremvist på en monitor stående fritt i et stort utstillingsrom (og dermed alltid forstyrret av lyd fra naboverkene). I det siste tilfellet ble en helaftens ballettforestilling transformert til forflatet og nokså innesluttet videokunst; fjernsynsfilmens finstilte magi simpelthen druknet i utstillingssorlet. Og hva var det meningen at den jevne utstillingsbesøkende skulle lese ut av de utstilte partiturfragmentene? (Musikk? Neppe!)

Langt mer tilfredstillende er det da i mer kontemplativt egnede omgivelser å kunne fordype seg i utstillingens påkostede katalog i salongbordformat, der fyldige og informative tekster tar for seg et betydelig antall aspekter ved Arne Nordheims tverrkunsteriske œuvre. Og selv om utstillingen nå er blitt historie, er fremdeles katalogen både tilgjengelig og bestandig. Anbefales!


[1] [...] Où, calme et solitaire, elle s'était assise. [...] «[...] Hvor hun satt, stille og i ensomhet. [...]» Charles Baudelaire, «Les Bijoux», Les Fleurs du Mal (1857).

[2] Noen av disse filmene ble utgitt på en DVD som ledsaget utstillingen, men som nå dessverre er utsolgt. Vi setter imidlertid vår lit til NRK, som forhåpentlig snart gjør disse digitalt tilgjengelige når institusjonens arkiver i det kommende skal åpnes.

[3] Espen Søbye (2012). «Hva er en arkivstudie?» I Anders Johansen (Red.), Kunnskapens språk: skrivearbeid som forskningsmetode (s. 131–144) Oslo: Scandinavian Academic Press.